For tredje gang (sikkert fler) hadde Ålesund kommune mulighet til å bygge sykkelvei i forbindelse med rehabilitering av et gateløp. De to foregående var Løvenvoldbakken og Volsdalen, nå var det Skarbøvika.

København i 1968 var tett trafikkert med biler. De begynte da arbeidet med å bygge sykkelveier hver gang de rehabiliterte en gate. Til slutt har de i dag over 1.000 km med sykkelveier. Nå er ikke Ålesund av Københavns størrelse, men vi kunne ha hatt mellom 1 og 2 km med sykkelvei, sentralt, som etter hvert hadde blitt knyttet sammen.

Når skal Ålesund kommune skjønne at det å bli kåret til Norges dårligste sykkelby 6 år på rad (siden kåringen starta) har en sammenheng på hvordan vi planlegger her i byen.

Videre har fylkeskommunen sagt nei til bybane og superbusser.

Nettbuss har over år økt prisen etter hvert som trafikken har gått ned. Fleksibiliteten har blitt dårligere.

Buss må være såpass fleksibelt at flere velger dette fremfor bilen. Det er bussen ikke i dag. Det har jevnt blitt dyrere å ta buss etter hvert som bussen har valgt bort buss, og det er i dag så dyrt at regnestykket for de fleste er at det er beste er å bruke egen bil. Det er fremtidsrettet å stimulere folk å ta buss. Dette kan vi oppnå gjennom mer fleksibilitet og lavere pris. Kanskje det er på tide at fylket gir tilbake retten til kommune eller busselskap å planlegge rutene.

Om ikke det er nok planlegger kommunen flere kjørefelt på innfartsveien.

Det finnes mange eksempler på hva flere kjørefelt gjør med trafikken. Les mer her.

All forskning viser at når man lager flere kjørefelt vil trafikken i første tiden vil trafikken fordeles fint på flere felter, men at det etter hvert vil øke trafikken. Dette tåler ikke Ålesund.

Ålesund må nå begynne å tenke kollektivt.

Jostein DrabløsÅlesund