Til overmål ved en regjering der Senterpartiet har talerett. En mer distriktsfiendtlig skatt skal det letes lenge etter. De aller fleste av «laksebaronene» våre har startet nettopp ute i distriktene, belånt sine verdier til pipa, løftet seg selv etter nakkehårene, jobbet 24/7, skapt lokale arbeidsplasser, og med en ukuelig tru kanskje også etter noen år begynne å tjene penger. Penger som i stor grad kommer lokalsamfunnet til gode i form av arbeidsplasser og skatteinntekter til stat og kommune, bidrag til infrastruktur som skoler, barnehager, idrettshaller o.l. Underveis blir de i forskjellige festtaler heiet fram av de samme politikerne som nå sikler etter flere skattekroner. Vedtaket om denne skatten ble besluttet over natten, og minner mer om et ran enn en demokratisk prosess.

Jeg opplever at vi nå er i ferd med å bevege oss langt ut på glattisen når det gjelder å frarøve oss alt initiativ til å gjøre en samfunnsinnsats. Vi må bare stille oss spørsmålet: Hva skaper verdiene vi nyter godt av i samfunnet vårt? Jeg er ikke i tvil. Svaret ligger i gründerånd og trua på å skape noe. Nå er tydeligvis smertegrensen både nådd og passert. Når vi erfarer at noen selskaper betaler mer i årlige skatter enn bedriftens overskudd, samtidig som andre rømmer landet, trenger man ikke å være utdannet økonom for å skjønne det. Skal virkelig disse katalysatorene for norsk økonomi bli tvunget til å kvitte seg med livsverket de har skapt? Det verst tenkelige er at det i så fall vil havne på utenlandske hender!

Noe av det viktigste både næringslivet og privatpersoner trenger, er forutsigbarhet. Dette har de siste årene gradvis blitt frarøvet oss. Det startet med eiendomsskatten, der vi opplevde at ordet «gjeldfri» kan fjernes fra vokabularet. Videre har våre styrende organer uttrykkelig bevist sin udugelighet med strømkablene til kontinentet. Strømprisene har nådd høyder vi aldri har kunnet forestille oss, priser som rammer kraftkrevende industri knallhardt, og som tvinger mange dårligstilte til å gå hutrende gjennom vinteren. Det siste er grunnrenteskatten, enda et bein å gnage på, og som jeg frykter fantasien til våre politikere vil spinne videre på. Og den kjenner tydeligvis ingen grenser.