Bjørnstjerne Bjørnson fortalte i en vise om Ingerid Sletten av Sillegjord, som «verken hadde sølv eller gull, men en liten lue av farvet ull, som hun hadde fått utav mor». Hun tok vare på luen som et «fattigt minne om far og mor, men da hun etter førti år skulle ta fram luen, «da var der ikke tråden igjen».....

Det er nok mang en aldrende Ingrid eller Ingar som i Ålesund begynner å føle noe av det samme som jenta fra Sillegjord. Det var ikke så mye sølv og gull som preget de forblåste knausene som utgjorde det Ålesund som klorte seg stirrig fast på øyene mot Brosundet. Men generasjonene som fulgte, sørget med flid, kjærlighet og helhjertet innsats for at Ålesund etter hvert skulle få navn av å være Norges vakreste by.

Det er neppe sølv eller gull, prangende statuer, springvann og parkanlegg som har gitt byen en slik status i mange besøkendes øyne. En ødeleggende bybrann gjorde sitt, og sentrum ble «jugendbyen» med former og dekorasjoner, tårn og spir og byggestil i «nybyen» etter gjenreisingen.

Men også trebyen lever med sine fargevarianter, sine portrom, utendørs trapper og vinduer av forskjellig størrelse og utforming – og bakgårder og uthus som supplement til de små leilighetene. For ikke å glemme byens «femte vegg» – alle de skiferkledde takflatene sett fra Fjellstua.

Mye har måttet gi tapt for den såkalte utviklingen, brakt hit av universitetsutdannede planleggere og arkitekter med et «moderne» syn på utvikling, og behov for å sette sitt stempel på nåtid og framtid. Og Norges vakreste by har fått sitt Manhattan på Volsdalsneset, med skyskrapere i «skyline».

Noen vil ha en skyskraper på Dronning Sonjas plass for å kunne se ned på de gamle og restaurerte sjøhusene, en av nøklene til byens særpreg. Og jeg husker godt en høyt aktet tjenestemann som med store framtidsvyer i ramme alvor foreslo å legge en betongplate over hele indre havn, for å skaffe nok parkeringsplasser.

Selv en fargeblind synes det ikke er særlig forfriskende å se svarte rekker av bolighus gro opp både her og der i byens nærhet, eller se en betongklump fylle plassen der det fremdeles fantes en liten grønn flekk på «Norges tettest bebygde øy» Aspøya. Og vi venter fremdeles med spenning på hva som kommer i Steinvågvegen der brann dessverre har ryddet tomter.

Jeg har nok ikke så altfor mange år til å ergre meg over rustrøde havnehus og forslag om boligblokker i vannkanten ved Storneskaia. Så jeg overlater appellen til Ivar Aasen:

«Lat oss inkje forfederne gløyma, under alt som me venda og snu; for dei gav oss ein arv til å gøyma, han er større enn mange vil tru.

Lar det merkast i meir enn i ordi at me halda den arven i stand, at når federne sjå att på jordi, dei kann kjenna sitt folk og sitt land.»