I sitt innlegg beskriver Ivar M. Voldsdal en virkelighet som dessverre mange nåværende elever opplever. Videre fremheves viktigheten av gleden over å kunne undervise den fremvoksende slekt.

Dessverre har lærernes arbeidsgiver, spesielt etter at KS tok over fra staten forhandlingene for lønn og arbeidsvilkår, forsuret hele situasjonen vår. Lønnen er gått ned, vi får stadig færre ressurser å drive skole for, større krav mot oss og mindre autonomi i jobben.

Samtidig har kommunene bygd ned ressursene til å følge opp disse sårbare elevene, som Voldsdal fremhever. De har kuttet i helsesøstre, spesialpedagoger, assistenter og miljøterapeuter.

Igjen sitter faglærerne, kontaktlæreren og en overarbeidet sosialarbeider, som for øvrig har bare en liten del av stillingen sin til dette arbeidet.

For ordens skyld, jeg skriver dette etter å ha undervist på en nedslitt brakkeskole. En utgammel brakkerigg, for fylkeskommunen har ikke prioritert et nytt skolebygg for hundrevis av elever på elektrolinjen til Borgund VGS. Dette er fagfolkene som skal ta oss gjennom det grønne skiftet.

Vinduer og dører er alltid åpne, for luftkvaliteten er dårlig. Det er lytt, jeg hører godt filmen læreren ved siden av bruker i undervisningen og må rope for at elevene skal høre meg. Fasilitetene er mildt sagt mangelfulle. Her er ikke grupperom til å undervise elever som Voldsdal beskriver. Det hele minner mer om Den tredje verden enn «verdens rikeste land».

Det er klart at lærerne blir forbannet da. Vi hører hele tiden at vi har «verdens viktigste yrke», men får stadig mindre ressurser å drive skole for, går alltid ned i reallønn og får strengere krav mot oss.

Samtidig ser vi at KS har null forståelse for viktigheten av erfarne, faglig sterke lærere og ressurspersoner for de svake elevene, men heller ønsker å drive skolen enda billigere ved å ansette ufaglært arbeidskraft.

Da blir det bare flere elever som får oppleve det som Voldsdal så godt beskriver, og det er derfor lærerne streiker.