«På tide med et paradigmeskifte i foreldrestilen» skriver psykologspesialist Line Marie Warholm i Sunnmørsposten, og mener vi gjør det enkelt for oss selv i vår bok Skolevegringsmysteriet ved å se skolevegring kun i lys av skolen. I boken er skolen riktig nok bare et av flere temaer som får et eget kapittel. Det samme gjør samfunnsendringer. Digitale medier. Barndom. Og foreldrestil.

Det er imidlertid foreldrestil Warholm ser ut til å mene at økningen i skolevegring langt på vei bunner i. Og listen hennes over dagens foreldres feiltrinn er lang: overbeskyttende foreldre, foreldre som stiller urimelige særkrav for sitt barn til skolesystemet, foreldre som ikke hjelper barna å utvikle indre styrke, og foreldre som ikke kommuniserer at man må gå på skolen selv om man ikke alltid føler seg som den beste utgaven av seg selv hver morgen.

Vi diskuterer også om vår tids empatiske foreldregenerasjon kan være en årsak, men konkluderer likevel med at skolevegring går langt utover dagens foreldres unnlatelsessynder.

For det første viser studier at en involvert foreldrestil i hovedsak er bedre enn sitt rykte og skaper gjennomgående veltilpassede og livstilfredse avkom. For det andre handler ikke dette bare om skole vs. foreldre. Skolevegring må sees i sammenheng med generelle samfunnsendringer. Vi tenker på 6-års reformen. SFO og to foreldre i full jobb som normen. Ressursmangel i skolen. Et begrenset arbeidslivet for dem som ikke lykkes på skolen. Digitale alternativer til det sosiale nettverket barn før bare fant på skolen. Og så videre.

På bakgrunn av dette er det urimelig, men dessverre gjenkjennelig, at hovedskylden for skolevegring legges på foreldrene. Joda, hjemmet er også en faktor her, og på et generelt nivå må alle ta sitt ansvar. Men når vi i Skolevegringsmysteriet likevel peker på skolen, ikke hjemmet, som den viktigste løsningen, er det fordi vi ser skolevegring som et kollektivt, strukturelt problem.

Og hvis man skal få bukt med dette, hva er det troverdig at har størst effekt?

Å be foreldre om å skjerpe seg, slik at hver enkelt familie blir ansvarlig for at barnet lykkes?

Eller at man rigger skolen slik at både barn med de sterke, autorative foreldrene Warholm etterlyser og barn med mindre flinke foreldre kan trives og blomstre?

Vi mener at det siste svaret er riktigst. Å breie ut normalitetsrommet i norsk skole og sørge for at flere barn trives er en bedre løsning enn å moralisere over mødre og fedre som i rettferdighetens navn gjør så godt de kan.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!