Mandag 13. mars arrangerte Redd Barna og Kirkens Bymisjon innspillsmøte i Ålesund om familiefattigdom. All ære til organisasjonene som setter temaet på dagsorden og arbeider for endringer. Samtidig vet vi at fattigdom i Norge er et resultat av villet politikk. Fattigdom er ikke bare et spørsmål om ulikhet i penger, det er også et spørsmål om ulikhet i makt.
Felles for mange som lever i fattigdom, er at de trenger det offentlige sikkerhetsnettet; velferdsstaten vår. Velferdsstaten er et resultat av arbeiderbevegelsens krav om universelle velferdsytelser, ideelle organisasjoners utvikling av velferdstjenester nedenfra og kvinnebevegelsens krav om å kunne kombinere familie og arbeid. Denne politiske kampen startet mens Norge var et fattig land, flere tiår før vi fant oljen.
115.000 barn i fattigdom i Norge
Siden har Norge blitt rikere og den personlige rikdommen har økt voldsomt i deler av befolkningen. Med rikdom følger makt; makt til å definere hva som er sant og makt til å påvirke politikken. Det som skulle være universelle ordninger for å sikre alle innbyggere et verdig liv, har gradvis blitt gjort til et spørsmål om bunnlinje og fortjeneste. Derfor holdes støtten fra NAV lav, som om det å være fattig er det som gjør syke folk friske. Derfor er ikke spørsmålet om folk blir friske av å være på Mork, men om helseforetaket går med overskudd.
Denne helga er vi på landsmøte i SV. Der skal vi vedta et prinsipprogram som slår fast at en sterk velferdsstat, med muligheter for alle, ikke er en utgift. Lønnsomme investeringer i mennesker og fellesskap gir et produktivt næringsliv og et bedre samfunn med stor grad av tillit. Vi er utålmodige med tanke på å få slutt på fattigdommen i Norge, og derfor vil vi benytte anledningen til å snakke med sentrale SV-politikere om tiltak som monner.
Kor e alle dei fattige blitt av?
Det er bra med ordninger som gir barn i fattige familier de samme muligheter som barn i rikere familier, men mye av dette krever byråkrati og er bare små lapper på store hull. Vi trenger skikkelige forandringer som ikke krever byråkrati og som ikke krever at folk må stå med lua i hånda. Da er det bedringer i de generelle velferdsordningene som gjelder. Blant disse er høyere barnetrygd og ytelser fra NAV som er korrigert for de faktiske levekostnadene i Norge.