I starten av august opplevde vi igjen bombing av Gaza. I løpet av noen få døgn ble 48 mennesker drept, over 300 ble skadet og 65 boenheter ble mer eller mindre ødelagt.

Israels bombing av sivilbefolkningen i Gaza er noe som gjentar seg med et til tre års mellomrom. Siden 2007 har Gaza vært igjennom 5 store angrep. Bombingen dreper og skader sivile ødelegger infrastruktur og fører til frykt og traumer blant barn og unge.

Samtidig har Israel helt siden 2006 drevet en blokade av Gaza. Området blir derfor ofte omtalt som verdens største fengsel. På Gaza bor det 2 millioner mennesker på et område på 360 kvadratkilometer. For disse menneskene er livet ekstremt vanskelig. De mangler medisiner, strøm, vann og arbeid. FN har tidligere kalt Gaza-stripen ulevelig.

I Klassekampen 12. august kunne vi lese at FNs spesialreporter for de palestinske okkuperte områdene, Francesca Albanese kaller bombingen av Gaza som et brudd på Folkeretten. Hun sier videre at det å bombe mennesker som lever i en så presset humanitær situasjon er dypt umoralsk.

På tross av dette er verdenssamfunnets kritikk av Israel svært forsiktig. Det snakkes om at partene må vise tilbakeholdenhet, akkurat som om det er snakk om to likeverdige parter. Israel er helt klart den sterke parten, i tillegg til de også har støtte fra verdens største supermakt, USA.

Heller ikke norske myndigheter er spesielt tydelige i sin kritikk av Israel. Vi får mest forsiktige formuleringer om at man er bekymret over situasjonen.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt må kunne være mye tydeligere. Hun må kreve at Israel i framtida lar være å bombe Gaza og at de også opphever blokaden. Hun må vise at Folkeretten ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk og at Folkeretten også gjelder for palestinerne.