Aud Farstad skriver i Sunnmørsposten 26. juli at «Kjærleik er ikke alt». Neivel. Hvorfor driver da folk og gifter seg og får barn? Er det en Victoriansk, middelaldersk tanke som ligger til grunn?

Farstad påstår i et innlegg, 14. august, at jeg driver med hersketeknikk og beskylder henne for å være hatefull. Hun burde lese mitt innlegg, «Å nøre oppunder hat», en gang til.

Hvis uttrykket «å nøre oppunder noe» er vanskelig for en historiker og forfatter å forstå, anbefaler jeg en titt i bokmålsordboken.

Farstad etterlyser en reell argumentasjon. Hva hun mener er usikkert, men det er et faktum at noen opplever at de er født i et annet kjønn enn det de er tildelt ved fødselen. For å presisere er jeg ikke en av dem.

Lang prosess

Jeg er en helt vanlig ålesundsgutt som har levd et helt ordinært liv. Riktignok stått på barrikadene for et mangfoldig og åpent samfunn, i kjærlighet til hverandre.

Jeg trenger ikke som Farstad å gå på YouTube for å dokumentere mine erfaringer med alle typer mennesker. Jeg har sett det meste, transpersoner har alltid vært en del av det.

De har alltid vært en del av vår subkultur, om jeg kan bruke det begrepet.

En venn kom ut som transperson som femtiåring, men må reise til Istanbul for å få endret kjønnsoppfatningen. Prostituerte Monica tok bare oraljobber. En annen skiftet kjønn som sekstiåring.

Livet frem til da har ikke vært enkelt, både sosialt og mentalt. Det er ikke gjort på et blunk å skifte kjønn. Det er en lang prosess. Men ett sted må en begynne. Transpersoner vet fra de er barn hvor de står.

Rundt to prosent angrer

De få rapporter som er publisert, mer i Sverige enn i Norge, viser at rundt to prosent angrer. Begrunnelsen for halvparten av disse er at de opplever negative holdninger, trakassering og hatkriminalitet fra omgivelsene.

Det Farstad ikke ser, er at organisasjonen FRI ikke har noe initiativ til kjønnsdysfori, men at FRI aksepterer det mangfoldet vi har i samfunnet vårt. Som nevnt er fordømmelse og negative holdninger en grunn til at noen få transpersoner angrer.

Noen tar også livet sitt på grunn av dette. En ny presisering, jeg er ikke medlem av FRI.

Pride i Oslo er den største folkefesten etter 17. mai. Som ble avlyst i år. Folk strømmer til gatene for å se oss feste og ha det moro, med alvoret som ligger bak. Der vi kan vise mangfoldet blant oss mennesker, både heterofile og homofile.

Paradene i andre byer, som Berlin, Amsterdam og San Francisco er store, med direkteoverførte TV-sendinger. Pride er ikke bare paraden, det er foredrag og kunstneriske innslag. Pride og FRI er to forskjellige ting, det burde Farstad som historiker og forfatter også se.