Jeg går mye på tur, og jeg setter stor pris på stier. Jeg bruker blant annet Bigtonløypa opp til Spjelkavikfjellet hyppig, og ser hvilken gedigen suksess denne tilretteleggingen har vært for å få folk ut på tur. Jeg liker å følge DNT-merkede stier når jeg besøker fjell der jeg er lite kjent. Og jeg har stor sans for gapahuker og bålplasser langs lett tilgjengelige turveier. Jeg er altså ingen fanatisk motstander av det som gjerne kalles «tilrettelegging» for turfolk og turister. Men begynner det snart å bli nok?

La oss først smake på begrepet «tilrettelegging av natur». Dag O. Hessen skrev i et innlegg i Sunnmørsposten i fjor: «Det er en merkelig idé́ dette at naturen må tilrettelegges og utvikles. Naturens verdi er ikke bare hva den er, men også hva den ikke er. Natur er nettopp fravær av inngrep og fravær av støy, tidspress og dagliglivets forventninger. Natur er et frirom, og det er den best uten inngrep.»

Det går åpenbart en grense der «tilrettelegging» ødelegger både naturen og opplevelsen. Og de som argumenterer sterkest for å «legge til rette» gjennom store prosjekter, lokker med turist- og besøksvekst. Men er det ikke nettopp den uberørte naturen de fleste tilreisende setter mest pris på? De kommer til Norge, og til Sunnmøre, for å oppleve ekte natur og unikt landskap. De kommer ikke for å oppleve kommersielle «turistmagneter» som de finner mange andre steder i verden.

Jeg tror vi har nok av utsiktspunkter vi kan kjøre til eller bli løftet med heis eller helikopter opp til. Jeg tror vi har nok av brede «turveier» med større bredde enn en gjennomsnittlig bygdevei. Jeg tror vi snart også har nok av sherpatrapper og store turveiprosjekter som skal være bygdas eller kommunens nye turistattraksjon.

Så var det alle disse arbeidsplassene da, som blant annet Sulagondolen skal bidra til. All veksten og utviklingen som skal følge med. Dette var argumenter som var trumfkortet i all nedbygging av natur for 50–60 år siden. I dag er dette gammeldags tenkning. I 2023 vil vi ikke gjøre uopprettelig skade på naturen, selv om den gode idéen – i beste fall – vil kunne skape noen nye arbeidsplasser. Heller ikke på Sula.

Det går noen grenser. For meg går én av dem på Sulafjellet. Der trenger vi natur, stier og utsikt. Men ikke gondol og bilvei.