De aller fleste som har mulighet til å flagge, gjør det på nasjonaldagen 17. mai. Men – dessverre – er det langt færre som heiser flagget på frigjøringsdagen. 8. mai er en viktig dag i norsk historie. De tyske okkupantene kapitulerte, Heimefronten rykket inn i byer og tettsteder og svenske-troppene fikk marsjordre og reiste mot grensen. NS-innsatte ordførere og andre som bisto okkupasjonsmakten, gikk andre tider i møte. Demokratisk folkevalgte representanter ble gjeninnsatt i sine verv.

I en tid med krig på 9. året i Europa – og fra 24. februar en fullskala russisk invasjon av nabolandet Ukraina – er det etter mitt skjønn viktigere enn noensinne at vi også markerer frigjøringsdagen 8. mai. Fred og frihet er ikke noe vi kan ta for gitt. Dagen er også fra 2010 en veterandag for alle som har deltatt i internasjonale operasjoner, for eksempel i Gaza, Bosnia eller Libanon.

Men i år går mine tanker spesielt til de titusener av ukrainere som i dag kjemper for demokratiet og sitt lands eksistens mot den russiske overmakten. Deres fordel at de kjemper på hjemmebane og med et engasjement og mot som angriperne tydeligvis ikke har. Krigen mot Ukraina, en såkalt militær spesialoperasjon, ble ingen enkel parademarsj, og de russiske angriperne ble ikke møtte med jubel. Det er kanskje derfor de dreper sivile og angriper sivile mål, voldtar og plyndrer, en skammens hær. Slava Ukrainie!