Først må jeg få si noe om eget liv og utdannelse. Jeg er en mann oppvokst midt under krigen med fødselsdato sent på året. Da jeg i tillegg hadde liten interesse for skolen, ble resultatet deretter. En ting må jeg få fremheve. Et halvår i 6. klasse fikk vi Arne Grimstad fra Hareid som lærer, fordi vår lærer var blitt syk. Dette halvåret lærte jeg mer enn alle de andre årene på folkeskolen til sammen. Hans entusiasme for læreryrket og elevene gjorde at hele klassen forbedret seg.

Hvilken utdannelse våre lærere hadde vet jeg ikke, men de kunne både lugge og slå, og konsentrerte seg mest om de «flinke» i klassen.

Kort tid etter folkeskole, framhaldsskole og konfirmasjon reiste jeg som mange andre gutter fra vårt distrikt ut til sjøs. For et «gudsord» fra distriktet ble dette en bratt læringskurve med alkohol og horehus.

Men vi var ofte på sjømannskirkene med flotte og interesserte prester som hjalp oss med alle spørsmål vi lurte på. En fantastisk yrkesgruppe som har hjulpet og støttet mange til et bedre liv. Jeg hadde tenkt å bli skipselektriker, men ble landelektriker. Senere måtte jeg slutte i faget grunnet helsemessige forhold.

Hvordan er det så med lærerstanden i dag? Vi ser at respekten for yrket har avtatt.

Jeg fikk jobb i renholdsbransjen og etter noen år fikk jeg jobb som avdelingsleder og senere opplæringsleder for renholdere i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. Der fikk jeg opplæringsansvar for ca. 600 renholdere med Norges laveste lønn og anseelse. Senere var jeg med på å gi renholderne yrkesutdannelse som renholdsoperatører. Gleden som operatørene følte var formidabel og ga meg som «lærer» stor glede og tilfredsstillelse.

Hvordan er det så med lærerstanden i dag? Vi ser at respekten for yrket har avtatt. Rammebetingelsene for lærerne har definitivt endret seg.

Da min kone fikk sin første vikarjobb på skolen på landet, tidlig 60-tall, gikk ungene hun møtte av sykkelen, og neiet eller bukket. Respekten for læreren var stor. De kom gjerne i samme kategori som lensmann, prest, ordfører eller banksjef. Hvordan lønnen var vet jeg ikke, men de fleste lærere så ut til å greie seg godt.

Min avdøde svigerfar sa til min kone, da hun var liten at det ikke var så viktig at hun ble flink, bare hun var glad. Det nytter nok ikke i dag bare å være glad, en må også være flink. Min kone ble lærer fordi hun var glad i barn. Dette var i mange tilfeller også gjensidig blant barna.

Senere er hun blitt pensjonist som adjunkt og sammen med meg «tjener» vi like mye til sammen som en lærer med tilsvarende utdannelse.

Lærerne snakker om grupper de kan sammenligne seg med. Gleden som yrke kan gi, snakker de mindre om. Nå er det lønnsforhandlinger som er i fokus, og det har det vært lenge. Det vil dessverre alltid være grupper de kan sammenligne seg med før de når «taket».

Hva med å markedsføre den gleden det må være å få barn og ungdom til å trives på skolen og gi dem, et godt grunnlag for livet videre? Jeg tror lærerne må endre fokus for å vinne folkets sympati.