Jeg elsker barn

krise: Jeg ser at i tiden vi lever i er det et stadig stigende antall barn som opplever krise mht. identitet og tilhørighet ved at ekteskap og hjem oppløses, skriver Rikke Grevstad Kopperstad bildet. 

Jeg har holdt hulkende barn i armene mine som forteller om smertefulle savn av mer eller mindre fraværende foreldre– Jeg har holdt hulkende barn i armene mine som forteller om smertefulle savn av mer eller mindre fraværende foreldre

valgdebatt

Som firebarnsmor, bestemor, fostermor, ungdomsleder og sjelesørger har jeg kommet tett innpå barn og unges liv med det de opplever av utfordringer i livene sine. Ikke minst har jeg som lærer med spesielt ansvar for det psykososiale miljøet på barneskolen der jeg jobber, ofte sett sorg og dype savn hos barn der foreldrene ikke bor sammen, enda mer der barnet har liten eller ingen kontakt med far eller mor. Jeg har holdt hulkende barn i armene mine som forteller om smertefulle savn av mer eller mindre fraværende foreldre. Jeg ser at barnas psykiske helse og selvbilde kan bli påvirket av opplevelsen av å bli avvist, enten dette er bevisst eller ubevisst fra de voksnes side. Jeg ser at vanskelige tanker og vonde følelser pga. slike forhold, også kan svekke deres konsentrasjon rundt læring.

Jeg elsker barn!

Og jeg følger så absolutt med i tiden. Ja, jeg ser at i tiden vi lever i er det et stadig stigende antall barn som opplever krise mht. identitet og tilhørighet ved at ekteskap og hjem oppløses. Og jeg blir ikke overrasket når jeg erfarer at barn som opplever dette kan være lettere disponert for angst og depresjon. Slik er den smertefulle virkeligheten. Den virkeligheten kan jeg bare delvis påvirke, ved å oppmuntre andre voksne til gode samliv og ved å prøve å være et eksempel for de unge ved å pleie mitt eget ekteskap og familieliv. Jeg er også opptatt av å legge til rette for oppmuntrende og sunn undervisning for ungdom, om relasjoner og ekteskap. Slik kan jeg bidra til at flere barn forhåpentligvis får vokse opp i stabile hjem med både mor og far.

For når det snakkes i media om hvor viktig det er å sikre at flere menn kommer inn i skole og barnehage mht. likevekt av kjønn, er det ikke da paradoksalt å mene at barn ikke trenger både mor og far i familien, og at disse kan erstattes med en medfar eller medmor?

Debatt

I disse tider debatteres det i den norske kirke om hvorvidt det skal åpnes for likekjønnet ekteskapsliturgi. Dersom vi som kirke åpner for likekjønnet ekteskapsliturgi, sier vi samtidig at det er greit og til og med ønsket av vår Skaper at barn faktisk blir planlagt mor- eller farløse. Mange homofile/lesbiske par ønsker seg jo barn.

Hvordan kan jeg bevisst være med på å legge til rette for at enda flere barn enn vi allerede har i samfunnet vårt i dag skal havne i alvorlige identitetskriser og leve med dype savn? Det er for meg helt umulig! For hvordan kan jeg som en del av kirka gjøre annet enn å bidra til familiestrukturer etter bibelske og gode prinsipp der barna er i sentrum? Ellers er det faktisk disse planlagt far- eller morløse barna jeg i neste runde vil komme til å møte igjen i kirkens barne- og ungdomsarbeid, eller som sosiallærer. Vil jeg kunne se dem inn i øynene og si at jeg har vært med på å si ja til at de skulle leve uten en mor eller en far? Det kan jeg ikke og det vil jeg ikke. Hvorfor? Bl.a. fordi jeg elsker barn!

RIKKE GREVSTAD KOPPERSTAD,

Fosnavåg,

kandidat til bispedømmerådet i Møre og Romsdal

Sunnmørsposten ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.
valgdebatt