Noen vet, noen vet ikke, noen vil ikke vite- om sprengstoffene i sannheten for våre enslige mindreårige asylsøkere. Sannheten er at på bare en uke så har ambulansen kommet tre ganger, sannheten er at vi har opplevd fire selvmordsforsøk bare siden november. Sannheten er at disse tilfellene er fra ett og samme mottak.

Videre er sannheten at ansatte hele tiden må være på vakt, sannheten er at personalet har slegge og øks lett tilgjengelig, for å bryte oss inn på rom til gutten som ligger livløs på gulvet. Sannheten er at tilfellene av selvmordsforsøk er reelle, sannheten er at ungdommene våre handler slik fordi de vil dø. Sannheten er at selvmordsforsøkene ikke handler om å få oppmerksomhet.

Personlig mener jeg at ingen er tøffere enn toget. I beste fall klarer vi å tenke som lokomotivet Tøffe; «Jeg tror jeg kan, jeg tror jeg kan, jeg tror jeg kan» For noen av ungdommene våre er frykten for fremtiden og døden langt verre enn å dø. For å klare se for seg fremtiden, for å klare å møte fremtiden så må de klare å se det magiske- som i et eventyr. Ansatte prøver hver dag å skape denne magien med, og for ungdommene. Vi vet ikke hvordan dagen i morgen blir, men hver dag møter jeg ansatte med «Jeg tror jeg kan, jeg tror jeg kan, jeg tror jeg kan» Om ikke vi, som daglig og nattlig møter ungdommene tror vi kan, hvordan skal da ungdommene våre klare at de kan. Som mottak er vi så privilegert at vi har ansvaret for omsorgen til barn mellom 15 og 18 år, og jeg ser- hver eneste dag at personalet gir av seg selv, igjen- og igjen.

Ungdommer forteller de ikke har flere tårer igjen, da natten tok alle. Ungdom forteller om savnet etter lillesøster, etter storebror, men mest av alt savnet etter mamma. Noen har ikke familie lenger, likevel er smerten av mammas fravær- når de trenger den som mest, så sterk at vi kan ta og føle på den. Hvor lenge det er mulig å holde på et håp, eller å tenke «Jeg tror jeg kan, jeg tror jeg kan, jeg tror jeg kan» har vi sett. Dette varierer fra person til person, fra situasjon til situasjon. Noen har håpet og drømmene, for noen er døden den mest effektive fluktmekanisme.

Retorikken fra politiske ledere, tilfeller av sviktende rettssikkerhet, politikk der vi kappløper for å være strengest i Europa, med alderstest og aldersvurderinger som ikke viser tegn til helhetsvurderinger, til vedtak som resultat av hastearbeid gjør hverdagen fra vondt til verre. At politiske ledere velger å flire, fremfor og grine- over at barnefamilier blir uttransportert, over at vi er et lite attraktivt land å søke beskyttelse i, er for meg ikke mulig å forstå. Og vi ser konsekvensene av dette, hvert eneste døgn i møte med ungdommene.

Dagens asylpolitikk speiler ikke «streng, men rettferdig». Den er urettferdig og uforståelig, den er brutal. Vi vet hva alternativene ved avslag er, vi vet vi ikke kjenner innhold i saker, vi vet ikke hvem av våre som har et reelt beskyttelsesbehov eller ikke. Likevel- vi ser det, det er sannheten- vi ser det. Det beste alternativ ved avslag er uansett hvordan en vrir og vender på det, å returnere frivillig, noe vi forsøker å få ungdommene våre til å forstå, og motivere de til.

Jeg tror ikke vi kan, jeg vet at vi kan, jeg vet at vi har klart det flere ganger. Vi skal sammen ha som mål å hver dag kunne si som lokomotivet Tøffe «Ja- vi klarte det, ja- vi klarte det, ja- vi klarte det»