Svært mye av kulturen som skapes lokalt skapes av barn og ungdom. I helga hadde jeg gleden av å se kulturskolens oppsetning av «Peter Pan». Det var lokalkultur på sitt beste.

Scenografi og kostymer var en fryd for øyet, både briljant i sin enkelthet og fantastisk i sin detaljrikhet. Lys og lyd er glimrende. Regien er velsignet blottet for det jeg kaller «teateri»: Det er ingen forsøk på å imponere med utspekulerte tekniske løsninger.

Vi ser tydelig hvordan barna «flyr»: De bæres av andre. Krokodillene «svømmer» helt tydelig på rullebrett. Derfor er ikke dette tryllekunst, det er rent og usminket teater – og dermed oppstår teaterets egen magi, fordi registaben har valgt å konsentrere seg om aktørene og ikke om å dupere publikum.

Den korte scenen til slutt – etter siste replikk – er så genialt riktig, enkel og vakker at den rørte meg sterkt.

Vakker helhet

Jeg vil ikke kommentere enkeltprestasjoner. For det første er det to sett aktører, og jeg har bare sett det ene. For det andre blir det fullstendig galt fordi dette er et felles produkt for alle som er med.

Så la meg kommentere denne helheten: Å jobbe med en forestilling med så mange barn er langt fra noen enkel oppgave. Jo da, de er kreative og ivrige – og det resulterer av og til i totalt uventede handlinger under forestillingene!

Det er ikke ofte en ser så mange barneaktører så disiplinerte, engasjerte og totalt lojale overfor regien som i denne forestillingen. Jeg blir faktisk sliten bare av å tenke på arbeidet som ligger bak på øvinger, i for- og etterarbeid for regi- og produksjonsstaben, og arbeid med logistikken.

Et arbeid som har skapt en vakker helhet på scenen – for ikke å snakke om det utrolig dyktige orkesteret!

Øvingstid

For noen tiår siden var Musikkskolen truet med nedleggelse av økonomiske årsaker. Jeg husker at jeg begynte på et avisinnlegg der jeg påpekte at vi som drev med teater hadde stor hjelp fra Musikkskolen i flere oppsetninger, at ulike kulturformer underbygger, forsterker og utfyller hverandre, at man ikke kan jobbe med kultur i et kulturelt vakuum.

Musikkskolen ble heldigvis berget av bystyret før innlegget mitt var ferdigskrevet. «Peter Pan» demonstrerer poenget mitt så grundig at det forhåpentlig aldri vil bli nødvendig å skrive noe slikt igjen.

Men også denne forestillingen lider av det største uløste problemet i byen: Øvingstid i lokalet der det faktisk skal vises fram, der helheten skal settes sammen.

Aktørene, musikerne, kostymene, scenebildet og rekvisittene, lysdesignet og lyden, alt og alle møtes for første gang og så skal alt justeres til det stemmer. I dette tilfellet ble flere av overgangene for lange, og dermed ble forestillingen noen minutter for lang.

Denne tempo- og rytmetrening får man altfor ofte for liten tid til fordi man bare disponerer lokalet noen få dager, fordi lokalet ikke er ledig eller for dyrt.

Gi dem muligheten

Tankene etter forestillingen går både bakover og framover i tid. Hva kunne vi ikke ha skapt for 30–40 år siden med slike ressurser?

Misunnelsen drukner selvfølgelig i gleden over at de finnes nå! Framover med tanke på hva disse barna og ungdommene kan prestere i framtiden – hvis vi gir dem muligheten.

«Peter Pan» viser oss at det nesten ikke er grenser for talent og kreativitet hos barn og unge.

Gjennom slike oppsetninger får de verdifull kunnskap og erfaring.

Noen av dem har, eller vil få, ambisjoner og lyst til å skape noe selv. Enkeltpersoner eller små grupper vil få ideer til forestillinger og konserter.

Etter kulturskolen?

Kjære politikere: Hvordan skal vi ta vare på denne kreativiteten? Eller kanskje heller: Hvordan skal vi gjøre det mulig for dem å ta vare på den selv?

Verken kulturskolen eller andre tilbud for barn og unge kan slippe til alt. De kan også ha blitt for gamle til slike organisasjoner. Så hvor skal de øve? Hvor skal de lage (og lagre) kulisser og annet utstyr?

Jeg har hatt gleden av å hjelpe fram ungdom med slik spesiell skapertrang noen ganger. Tre prosjekter ble til fordi vi kunne bruke Jugendteaterets lokaler på Badet.

En forestilling ble skapt i stuen min, en annen i det som nå er foajeen i Arbeidern. I alt fem oppsetninger med til sammen 10 ungdommer. Sju av dem ble profesjonelle utøvere – men ingen av disse er bosatt i Ålesund nå.

Dessverre ble andre slike ideer skrinlagt fordi de ikke kunne gjennomføres, blant annet fordi vi ikke hadde lokaler.

Planlegg for framtida

Lokaler, lokaler, lokaler!

Ja, jeg vet det koster. Men før eller senere kommer vel Ålesund ut av Robeklista.

Kanskje vi skulle begynne nå å planlegge hvordan vi skal styrke kulturlivet? Hvordan vi skal ta vare på kreativiteten til våre talentfulle barn og unge? Har ikke Ålesund eksportert nok kunstnere?

Vi trenger alle både noe å leve av – og noe å leve for, for eksempel kulturopplevelser.

La oss gjøre det mulig å beholde kunstnerne våre, til glede for oss alle!

Av Peter DrabløsTeaterveteran, Ålesund