Fredag 30. juni, la anmelder i Sunnmørsposten, Anette Sivertstøl, ut en anmeldelse av Herøyspelet «Kongens ring», under tittelen «Vikingmusikal skuffar».
Kritikken står på trykk i Sunnmørsposten dagen før stykket faktisk har premiere, noe som ingen avis med respekt for seg selv eller scenekunsten bør gjøre.
I tillegg misforstår anmelder Sivertstøl sitt mandat på flere grunnleggende punkt. Mer om dette senere.
Les anmeldelsen her (for abonnenter): «Vikingmusikal skuffar»
I løpet av min 20-årige karriere som profesjonell skuespiller, har jeg aldri noensinne offentlig kommentert en dårlig kritikk. Det gjør nemlig ingen skuespillere, det er en uskrevet lov i vår bransje.
Færre såg Herøyspelet i år
I tillegg er en kritikk alltid, alltid en persons subjektive mening om det vedkommende har sett, og kritikkens tyngde avhenger av hvilken faglig kredibilitet anmelderen nyter i det profesjonelle miljøet. Står man i tillegg, som jeg gjør, på et nasjonalt teater, med profesjonelt personell i alle ledd fra renhold til teatersjef, og som mottar over 100 millioner kroner i statlige midler årlig, er det helt naturlig og viktig at pressen evaluerer med kritisk blikk det kunstneriske nivået på produktet som leveres til folket for skattebetalernes penger.
Herøyspelet er ikke slik!
Over 250 mennesker i Herøy er i sving hvert eneste år uten et øre i kompensasjon. De er stolte over spelet sitt! De er en del av en 26 år gammel tradisjon, som er med på definere både Herøy som sted og innbyggerne som mennesker.
Tusenvis av dugnadstimer er lagt ned, sene kvelder etter arbeidstid, fridager og søndager, alt med ett mål for øye; den første helga i juli. Ingen av disse er profesjonelle skuespillere. De er snekkere, lærere, frisører, fiskere og alle andre tenkelige og utenkelige yrker. Men en uke i året kler de seg i ull og vadmel for å være skuespillere i bygdas stolthet, Herøyspelet. Når jeg nå bryter mine prinsipper og tar bladet fra munnen, er det fordi jeg oppfatter det slik at Sivertstøl ikke har forstått den rollen hun har som anmelder, verken faglig eller menneskelig.
Det faglige først.
Anmelderfaget; I Norge setter man aldri en anmeldelse på trykk før stykket har hatt premiere! Først da er stykket ferdig og skal vises for publikum. Pressen inkludert. Anette Sivertstøl så ikke premieren. Hun så generalprøven. Dagen før.
Riktignok skjer det at anmeldere ikke har anledning til å overvære premieren, da kontakter de produksjonen og spør om det er greit at de ser generalprøven, og anmelder på bakgrunn av den.
Anmeldelsen står da likevel aldri på trykk før etter premieren, og i slike tilfeller avsluttes kritikken alltid med «Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven». Sivertstøl og Sunnmørsposten unnlater å gjøre dette. Sivertstøls forståelse av sjangeren hun anmelder er også under enhver kritikk.
«For mykje hoing» og «for mykje overdriving» skjemmer stykket, ifølge henne. Anmelderen sitter på første rad i et amfi som tar over 800 mennesker, (nok en tabbe, en anmelder sitter aldri på første rad. Aldri.) og synes det overdrives i geberder og vokal, tilsynelatende uforstående til det faktum at utendørsscenen Herøy Amfi er stor. Det er nesten 40 meter til bakerste benk, noe som fordrer en helt annen spillestil enn de tre meterne unna anmelderen satt. Det er ellers også meget uklart i hennes tekst hva som er kritikk av den sceniske fremførelsen, og hva som er kritikk av dramatikerens verk.
Er det måten rollen blir spilt på, eller måten rollen er skrevet på? Selv med mitt trente øye, og kjennskap til stoffet er det slett ikke godt å si hva hun mener.
Så til det menneskelige plan.
Herøyspelet settes opp på en uke. Vi profesjonelle av skuespillerne kommer direkte fra våre respektive teatre, fortsatt med sminkerester i ansiktet, og kaster oss med liv og lyst inn i prøvene sammen med de lokale kreftene. Seks profesjonelle og over 200 entusiaster. Musikere, skuespillere, sminkefolk, korister, produksjonsapparat, rekvisitører, sjåfører, dirigenter er med. Og barn. Mange barn! Men Sivertstøl er skuffet. For hun skjønner ikke hva hun faktisk ser. Hun skjønner ikke sjangeren. Hun ser ikke kvaliteten. Hun skjønner ikke formatet. Hun skriver riktignok at det er dugnad involvert, men det er jo profesjonelle med! Hun skjønner ikke at det hadde vært umulig for selv Nationaltheatret å sette opp «Kongens Ring». Antallet overtidstimer for alle disse menneskene ville aleine ha knekt budsjettet både for inneværende og neste sesong. Herøyspelet lages ikke for å tjene penger. Det lages av folk som har glede av det, for å glede de som kommer for å se.
Så konkluderer hun, i en anmeldelse uten faglig innsikt, på sviktende grunnlag og skjemt av blundere, at et av de beste spelene i Norge «skuffar». Til alt overmål kan vi lese det i avisen kvelden før vi skal ha premiere. Man kan jo selv tenke seg hva det gjør med motivasjonen. Meg kan hun kritisere sønder og sammen, det er jobben min, jeg får betalt for det.
Det er noe ganske annet å ødelegge opplevelsen, selvtilliten og pågangsmotet til de hundrevis av barn og voksne som bruker sin fritid og som ikke har dette som profesjon. Å skjære alle over en kam uten å gi kreditt til det enorme arbeidet som ligger bak, det er slett journalistikk! Både Sunnmørspostens lesere og Herøyspelets deltakere fortjener bedre.
Men hun tar feil. Jeg tør våge den påstand at jeg har sett mye mer teater enn Anette Sivertstøl, både godt og dårlig. Å si at Herøyspelet skuffer, er ikke bare dårlig gjort, det er rett og slett ikke riktig! Herøyspelet holder, og har alltid holdt et meget høyt nivå innen sjangeren. At spelet har blitt vist hver eneste sommer i 26 år, er det beste beviset på det.
Jeg anmoder alle om å komme og se at Sunnmørspostens anmelder har tatt feil. Til neste år. Herøyspelet 2018. Kanskje er jeg med, kanskje er jeg det ikke. Jeg er ikke viktig, jeg er bare en bitte liten del av en stor, stolt og tradisjonsrik historie, og alle som er med er klar over at de er med på noe helt unikt.
For; «Du har ikkje sett nokon ting om ikkje du har sett Kongens ring»