I en av høstens nyutgitte bøker, «Torpedo på babord», finner vi en nærmest utrolig historie om torpederingen av M/S Moldanger under siste verdenskrig og hvordan ni menn maktet å overleve på to små flåter i Atlanterhavet i hele 48 døgn.

Kåre Kårstad fra Volda var en av dem. Han fikk sin krigsmedalje alt i 1942 og senere St. Olavs medaljen med eikegren, den nest høyeste krigsmedaljen på denne tiden.

Våren 1942 finner vi ham som elektriker om bord på M/S Moldanger, tilhørende Westfal- Larsens rederi og i linjefart på Sør-Amerika. «Vi mønstrer ikke av denne skuta før den ligger på bunn» ble det ofte sagt blant mannskapet.

Moldanger hadde forlatt Buenos Aires noen uker i forveien med en last av huder, ull, m.m. og med New York som bestemmelsessted. En gikk på sikk-sakk kurs og det gjensto bare et døgns seilas, da torpedoen traff.

To mann i maskinen døde umiddelbart og skuta var flerret opp og ikke til å redde. Det var bare å gå i båtene. Da kom torpedo nummer to rett der de strevde med å sette ut babord livbåt. Nye liv gikk tapt og de overlevende samlet seg på en overfylt livbåt, en lettbåt og to flåter.

Kårstad befant seg akterut på poopen da den andre torpedoen traff. Han ble slått i dekket av eksplosjonen og tok seg så fortumlet fram til fordekket. Skuta var i ferd med å synke, så det var bare å hoppe over bord. Han var forholdsvis uskadd, men hadde ikke fått anledning til å ta på seg gummidrakt og livbelte.

For noen tiår siden: Les mer historisk stoff i Sunnmørsposten.

Målet var nå å komme seg opp på en liten flåte som var sjøsatt, og som av og til kunne skimtes på bølgetoppene. Men han lyktes å nå flåten og var foreløpig reddet. Kort etter dukket ubåten opp og det ble spurt etter kapteinen, men svaret var at han hadde omkommet. Von Bulow hilste militært til avskjed og ytret et «sorry». Så var de alene igjen.

Hele 13 mann var savnet etter senkningen og to av de overlevende var livstruende skadet. Det hastet med å få medisinsk hjelp og de fant ut at det beste var å splitte opp. Noen flere måtte over på flåtene, og Kaarstad fikk nå fire skipskamerater å forholde seg til.

Flåten var på bare 3x2 meter og ikke utstyrt for overlevelse utover noen få døgn. Det viste seg dessuten at skipskjeksen var ubrukelig grunnet en utett beholder og at vannbeholdningen var knapp. Ni mann sto nå overfor den formidable utfordringen å holde seg i live på to små flåter som sjøen til stadighet vasket over. Det ble en utfordring som krevde det ypperste av utholdenhet, sjømannskap, styrke og vilje til å overleve.

Kaarstad hadde ansvaret for rasjoneringen av de knappe ressursene og ble en viktig person for at de alle overlevde. Han hadde den nødvendige autoritet til å utføre denne jobben og uten at det oppsto konflikter. Det ble utvist disiplin og samhold uten sidestykke, noe som senere forbauset de amerikanske marinelegene som fattet interesse for flåtemannskapet.

Livbåten med 15 overlevende etter at en hadde dødd av skadene, hadde blitt reddet etter noen få dager. Og lettbåten med seks mann om bord ble plukket opp åtte dager senere. Etter hvert hadde de gitt opp håpet om å få se igjen de ni som de hadde forlatt på havet. Men i krigstid kan også under skje og de ni hadde blitt plukket opp av et norsk fartøy som til og med hadde to leger om bord. I New York ble de hyllet som helter og med store avisoppslag. De hadde overlevd mot alle odds.

Kåre Kaarstad kom etter krigen tilbake til Sunnmøre og etablerte «Det Vestnorske Elektriske AS» i Sykkulven, en bedrift som senere ble til Møre Trafo. Mange på Sunnmøre var nok neppe klar over den innsats han hadde ytt gjennom krigsåra da han gikk bort. Slik var det for mange krigsseilere. Nordahl Griegs verselinje «Evig heder skal de ha» er tilegnet personer som Kåre Kaarstad.

Bjørn K. SagdahlPensjonert førsteamanuensis i statsvitenskap ved Nord Universitetet

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.