I disse dager evaluerer partiene sitt valgresultat og hva de mener årsaken bak resultatet er.

Jeg har vært med på slike evalueringer utallige ganger og har stadig undret meg på fasitsvarene en ofte bastant kommer med.

Hovedfokus er hva som skjedde i valgkamp, hvilken strategi partiet valgte osv.

Ja, det har selvsagt betydning for resultatet, alt etter hva tyngden i det som måtte skje gjennom innspurt fram mot valgdagen.

Jeg gjør her et sprang til hvorfor jeg nå i ettervalgstider deler mine tanker med dere.

Et hovedpoeng er hva partiene står for mellom valg, hvordan de arbeider i stortingsgruppe, fylkesting og kommunestyre.

Jeg henter et eksempel ca. 10 år tilbake fra en politisk motstander, partiet H, etter valgnederlagene i 2005 og 2009 slik jeg opplevde det.

Høyre og ledelsen lå tidvis nede for telling.

Jeg observerte i arbeidet i Stortinget hvordan Erna som partileder og parlamentarisk bygde stein for stein og tidvis ledet sine tropper bort fra tidligere høyreregimers mer eller mindre rendyrket «blå økonomitenkning» og over også på mykere saker av betydning ikke bare for pengefolk og investorer. Egentlig ei suksesshistorie som førte regjeringsmakt og en politikk som fanger manges interesse i et Norge der vi «alle er sosialdemokrater» og liker sosial utjevning, rettferdig fordeling.

Jeg tror absolutt på seriøst politisk arbeid. Dessverre er det slik at innslag av populisme og frieri til enkeltgrupper også gir resultat slik vi har sett og ser det når Frp roter opp motstand mot innvandring og enkeltmenneskers behov for beskyttelse fra krig og forfølgelse. Egentlig en skamplett i en human rettsstat som Norge.

Partiene bygger opp sin politikk og sitt image mellom valgene. Det er det folk først og fremst ser resultatene av og stemmer deretter. Det er eksempler på hvorfor grunnfjellet i både Venstre og KrF ryster og sprekker når disse partiene legaliserer ytre høyre blå/blå politikk både i politisk virksomhet og i valgkamp. De kom jo inn på Stortinget med knappest mulig margin. Det må virke skremmende for lederne i disse to partiene.

SV har ført en tydelig retorikk og også politikk for bl.a. mindre forskjeller i samfunnet og har blitt hørt og trodd på det og høstet bra gevinst.

Arbeiderpartiet har vært og er en forsvarer av rettferdig fordeling, trygghet i arbeidsliv, kamp mot arbeidsledighet, økonomisk trygghet.

Partiet har vært tydelig på dette både i opposisjon og posisjon. En må vel kunne si at det ble krevende for partiet å skille seg ut nå i valgkampen når det viste seg at vi i de seneste måneder fikk litt redusert ledighet, et næringsliv i noe vekst, oppgang i økonomien. Dette er noe regjeringspartiene fortjent eller ufortjent kunne skrive på sin plusskonto og fikk uttelling for i bl.a. media.

Slik jeg bedømmer det, har ikke Arbeiderpartiet i tilstrekkelig grad gjort det som jeg viste i eksemplet ovenfor med Høyre, skarppolert sin profil i arbeidet i Stortinget og klargjort seg til valgkampinnspurten, selv om programarbeidet og programmet var utmerket. Men hvilke media stiller seg som mikrofonstativ for et enkeltpartis program?, Selvsagt heller ikke for Ap.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Så må jeg nevne uavhengig av strategi og politisk arbeid: De ytterst ufine personangrep på Jonas G. Støre og hans privatøkonomi. Ja, en ren svertekampanje rettet mot han og planlagt kjørt inn i valgkampen, tok selvsagt bort oppmerksomhet fra sakene partiet ville fronte. Jeg vil se den person med mye penger «på bok» som opptrer mer redelig og ordentlig enn nettopp Jonas. Han er en klok mann Norge trenger i ledelsen av landet.

Konklusjon: Så om planlagt strategi ikke lar seg gjennomføre som tenkt, så er det aller viktigste for partienes profilering i valg, det seriøse arbeidet de utfører i daglig arbeid.