Heimevernet

«Forsvaret begynner ved kjøkkenbordet til mor!»

Forberedt HV-ungdommene Kristina Marie Løvoll og Nicolai Devold Madsen sammen med HV-kaptein Oskar Hjelle og «mor» Ingebjørg Welle ved kjøkkenbordet i Ålesund.  Foto: Einar Welle

Leserinnlegg

Jeg glemmer aldri 6. juni 1968. Jeg var 19 år og avtjente verneplikten ved den norsk-sovjetiske grensa. Under patrulje den dagen sammen med min soldatkamerat Thormod Hoel hørte vi en voldsom motordur og metallisk skramling og knirking av stridsvogner på den andre siden av grensa.

Vår første tanke var at disse skulle ikke være der. Vi rapporterte tilbake til Brattli grensevaktstasjon. Alarmen gikk. Fra utkikksposten så vi seinere rett inn i sovjetiske stridsvogner bare 20–30 meter over grensa. Vi fikk ordre om å skyte dersom de krysset grensa!

Historisk startet den militære forsvarsevnen i Norge ved alle de kjøkkenbord som fantes i dette landet, og den som styrte det bordet; det var mor. En må ikke glemme alle de mødrene som bidro i illegalt arbeid under krigen. Hvem har hedret dem? Hennes styrke gjenspeilet seg i all forsvarsdebatt, fra sønnene hun sendte fra seg på rekruttskole til de stående avdelinger i Nord-Norge hvor de ble verdens beste soldater i enhver vinterøvelse.

Og ikke minst Heimevernet med 90.000 mann med full utrustning heime på hver et loft med gevær, 1000 skudd og stridsrasjoner. Mobiliserbar på to til tre timer, og et klapp på skuldra av mor! Hvis Den Røde Armé hadde noe tilsvarende i sitt Sovjetiske diktatur ville fem millioner bak «Jernteppet» hatt krigsutrustning heime! Den sjansen tok ikke Bresjnev.

Sommeren 1968 var et underlig år for Forsvaret. Vi var midt i den kalde krigen, og Vietnamkrigen raste. Norge hadde da et godt forsvar, og ikke minst forhåndslagret utstyr for våre allierte i NATO. Vi sjøl skulle holde stand til denne hjelpen kom. Så skjer det brått og uventet at den Sovjetiske hær med sine Warszawapakt-allierte i noen junidager 1968 slapp flybårne fallskjermsoldater fra Ukraina noen kilometer fra den norsk-sovjetiske grensa. Det ble mange spennende timer på grensestasjonene i Pasvik, faktisk «32 tause timer» for Brattli grensevaktstasjon med sine 16 grensejegere og to befal. I likhet med de andre grensevaktstasjonene var vi klare til å gjøre det som skulle gjøres i vår teig hvis her ble noen grensekrenkelser. Nærmere krig har Norge ikke vært siden 1945!

Det var en ære og plikt å reise i militæret for alle unge gutter som var stridbare i dette landet, og nå kommer også alle unge jenter inn med sin plikt til å utføre forsvar av landet vårt. De unge kvinnene med sin psyke er ikke å spøke med når de også mobiliserer sin styrke på lik linje med de unge menn. Men som et sterkt bakteppe i denne nye kalde krigen; de skal inn i Forsvaret for å lære å bruke våpen til å forsvare landet sitt. Og uansett hvor de vil befinne seg i våre forsvarsgreiner vet de at familien er opptatt av den tjenesten disse unge menn og kvinner utfører. Og veldig mange forlenger sin militære tjeneste ved å gå inn i

Heimevernet som er «ryggmargen» av alt forsvar i fred og krig, bygd opp på erfaringer etter den siste WW2! Heimevernet skal man ikke tukle med; det gjelder oss alle, det norske folk.