Målet er ikke at dere skal lese og tenke «så fint!», og så gå videre. Målet er at det skal sitte litt i huden, at dere skal forstå hvorfor dette er feil. Kjenne på det ukomfortable. Vite at nei er nei og konstant kjempe for en rettferdig verden.
Hvorfor trenger vi en slik kampanje?
Hvorfor er ikke Norge allerede et land der vi kan snakke om slike ting?
Hvor kommer denne usikkerheten og skammen fra?
«Er du lei av #metoo? Bit det i deg»
Jeg vil at alle skal vite at vi må fikse dette. Det må kunne gå an å snakke om dette, uten å ville sette seg selv i offerrollen.
Du er ikke et offer, du er en som kom seg gjennom. En som overlevde det hele. Du overlevde å få en del av deg drept, foran dine egne øyne – helt uten blod. Mistet tro på medmenneskeligheten.
Mistet tro på de lette grunnleggende tingene som at verden er god, og at alle mennesker vil deg godt. Disse tankene blir veldig rystet.
Jeg gikk på do, en helt alminnelig handling. En mann kom inn og tok på meg der man ikke skal røre mennesker uten samtykke. Døra hadde han lukket bak seg, det var ingen vei ut.
Et øyeblikk var jeg sikker på at jeg skulle dø, men jeg skrek. Høyt slik at alle hørte meg, men der og da virket det ikke høyt nok.
Jeg husker ikke konkret hva som skjedde, flere sier jeg har fortrengt det. Fordi hodet mitt ikke klarer å komme seg helt rundt det.
Jeg husker at jeg fikk ei kasse i hodet, og at jeg sparket han så hardt mellom beina at jeg tviler på at han NOEN gang kommer til å få barn, ikke at han fortjener det. Barn altså.
Kjolen jeg egentlig ikke ville kjøpe, men den kostet 30 kroner på H&M – og jeg skulle egentlig bare ha til halloween, den jeg hadde på meg den dagen. Den brente jeg, i en søppelkasse i dusjen.
Men det var ikke overgrepet som var jævligst. Det var tiden etterpå. Dagene etterpå var ekstremt slitsomme, og jeg husker nesten ingenting.
På 17. mai gikk jeg i tog, og ble så paranoid at jeg måtte gå ut av toget for ikke å kollapse helt. Sommeren var heller ikke helt innafor i den forstand at jeg befant meg alltid inne fordi hver gang jeg gikk ned på stranda eller ut for å spise middag med familien min om kvelden var jeg konstant på vakt.
Jeg så etter om de som hadde drukket litt så på meg – eller hva det måtte være. Det var ekstremt slitsomt. Uten å nevne navn, sa noen til meg at det kommer til å ta tid, så altfor mye tid.
Du kommer til å tvile på om paranoiaen går over, og det gjør den nok ikke. Men du lærer å leve med det, til et punkt hvor den hjelper deg og ikke ødelegger helt. I mitt tilfelle hvert fall.
Før dette skjedde var jeg ganske naiv, noe vi gjerne er før vi er i en slik situasjon selv. Jeg tenkte at om dette skulle skje, så er jeg relativt stor, så jeg hadde tatt ham lett.
Knust han i bakken, anmeldt og aldri tenkt mer over det. Jeg forsto aldri hvorfor jenter/gutter følte seg skitne eller ekle etter at noe slikt hadde skjedd. Men nå gjør jeg det.
Ikke fordi det var 40 varme grader og jeg ikke hadde dusjet (og var per definisjon ekkel), men fordi en del av meg selv ble avslørt, drept, hengt ut til offentligheten.
Selv om min #metoo-historie ikke er den verste, sitter jeg igjen med både fysiske og psykiske arr. Så dramatisk som det høres ut.
Jeg vil fortelle deg hva som skjedde med meg og hvordan tiden etter var.
Jeg setter meg selv i en offerrolle, som gjør meg mer sårbar for omverdenen. Noe jeg hater aller mest.
Det er derfor #metoo-kampanjen er så fantastisk. Jeg hadde aldri delt dette innlegg om det ikke var for den.
Jeg fikk hjelp av alle de som delte, alle de som turte å stå i skammen, i skittenheten og i helvete.
De hjalp meg til å dele, slik at jeg forhåpentligvis kan hjelpe noen andre.
Hvis én person av denne teksten får vite at de ikke er aleine i alt, i verden, er jobben min gjort.
Jeg har fra før bare fortalt det som skjedde med meg til om lag seks personer. Personer jeg virkelig stoler på.
Men jeg vil vise andre som har opplevd dette at de ikke er aleine, og at for en eller annen urasjonell grunn hjelper det å dele.
Ikke for sympatiens del, men for å vite at det er mennesker i livet ditt som gidder å høre på. Som kan legge ned Pokémon go, snapchat, Facebook og faktisk oppriktig høre på og bry seg. De kommer aldri til å forstå med mindre de har vært der selv, men at noen faktisk hører på er hjelp i seg selv.
Seksuelt overgrep er ikke bare å bli slått på ræva under julebordet til jobben, selv om det heller ikke er noe å ta lett på.
Det er heller ikke noe man skal eller kan børste av skulderen. Det er et problem.
Ikke bare mitt og ditt, men Norges og verdens.