Det er trist at samme opplegg prøves igjen og igjen. Hver gang et direktiv fra EU trues av grasrotmotstand og skaper redsel blant de EU-lojale, ser vi denne type argumentasjon.

«Å sitte ved bordet» er også et gjentatt argument. Det er merkelig at relativt oppegående folk ikke har sett hvordan dette bordet ser ut. For Norge er en liten plass i et lite demokratisk system hvor de store bestemmer, og hvor både lobbyene og byråkratiet er mektige deltakere.

Litt fakta, Espeset: Det er bare den berørte delen av EØS-avtalen som kan suspenderes.

Konsekvensen av et veto mot energipakken vil være avgrenset til energi. Å koble dette mot eksport synes merkelig.

Jeg ser også at det er vanskelig å finne fordeler for Norge med denne pakka. La meg sitere Espeset igjen: «Som stor energinasjon blir det helt feil at vi ikke skal være med i dette samarbeidet.»

Som stor energinasjon står vi meget sterkt overfor EU, og ved å beholde nasjonal kontroll over energien vår på alle områder, kan vi som tidligere bruke dette til blant annet å opprettholde egen kraftkrevende industri og gi innbyggerne en lavere strømpris enn de fleste land i Europa.

Jeg ber også Espeset og andre å lese de forbehold AP mener er nødvendige for å godta pakken. Bare at det er nødvendig med forbehold, sier jo sitt. Beklageligvis er disse forbeholdene mer å sukre pillen, enn å ha noen reell betydning.

Og hva med nye kabler som alle sier de er imot? Det ligger inne konsesjonssøknad på en «Skottlandskabel» med private eiere (støttet av EU). En nesten ren eksportkabel. Vil Søviknes lose den i norsk havn?

Å engasjere meg i en motstand mot et EU-direktiv synes å være en kamp mot vindmøller. De EU-lojale behøver nesten ikke bry seg om å argumentere. Denne redselen for å si nei til noe som helst som kommer fra EU, sitter så dypt i de fleste stortingsrepresentantene, at oppgaven synes nesten håpløs. I tillegg støtter de fleste avisredaktører og en del fra den såkalte «eliten» opp med skremsler og lite realistiske påstander om et EU-demokrati hvor Norge skal ha så stor innflytelse.

Da står vi igjen med et land som hele tida godtar det som kommer fra EU. Skal vi fortsette slik, med et stadig mindre nasjonalt og demokratisk handlingsrom?