I disse dager går jeg mitt første år på videregående. Et år som står i sterk kontrast til mine tidligere skoleår. Jeg går på en linje som jeg og medelevene mine finner interessant, jeg har mer ansvar, men også friere tøyler og jeg kjenner for første gang på fraværsgrensa som truer mitt «flink pike» merke.
«Fraværsgrensen i videregående skole virker»
Det er kanskje slik at det ikke påvirker fraværet mitt i så stor grad, men den timen betyr mye for meg som vil ha minst mulig fravær. Vi blir jo fortalt at ingen jobber eller skoler vil ha noen med mye fravær. Den timen betyr mye når den egentlig ikke skal være der.
Når det står «ikke vurdert» på en skoleoppgave jeg leverte i begynnelsen av skoleåret og «det ikke er vits å begynne med det nå, fordi vi har allerede et grunnlag vi kan gi deg karakter på». Dette er ikke bare min skole, jeg hører det fra andre også. «Læreren min sletter ikke det politiske fraværet mitt» eller «Du har nok fravær å gå på». Det handler jo om at jeg vil se utvikling og resultater, ikke bare om du har noe å gi meg karakter på. Dette er ikke et innlegg for å hetse alle lærere der ute, jeg har alltid vært heldig med lærerne mine, men når man begynner på videregående blir alt mer alvorlig og man vil gjøre det best mulig.
Nedgang i skolefraværet, men rektorer bekymret for de svakeste elevene
Jeg tror det er slik at lærerne ikke tar fraværet på alvor. Det kan få konsekvenser. Fraværsgrensa er et dårlig svar på et godt spørsmål. Skolen har plikt til å informere elever og foreldre om fraværsgrensa, unntak, varsling og klagerett. Så hvorfor skjer det ikke?
Jeg er mot denne fraværsgrensa, men ikke imot en fraværsgrense.
Grensa vi har nå trenger mye justering før den når sitt potensial, for akkurat nå rammer den de fleste.
Emma Krohn-DaleElev, Ålesund
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.