Vi har sikkert hørt det før: «Carpe diem» – «grip dagen». Det er i ferd med å bli slagordet for vår tid, – i det minste i, og for vårt samfunn og vår sivilisasjon. Og selvfølgelig er det bra at vi får budskapet og oppfordringen om at vi skal «gripe dagen» opp i fanget. Selvfølgelig er det bra at vi skal ta oppfordringen om å gripe øyeblikket på alvor. Det er i øyeblikket en virkelig lever, sies det, i alle fall føles det slik i de tidlige år.

«Memento mori» – «husk at du skal dø» Dette lyder ikke så kjent for vår tids mennesker. Likevel er det en påminnelse, og en erkjennelse om følgende realiteter:

Det å bli født og leve opp, er ikke sjølsagt. Døden er imidlertid sjølsagt. Men den fortier vi, den uteblir i vår tid, nesten fra enhver samtale, fra enhver debatt; den utelukker vi nærmest fra vår bevissthet.

Stein Husebø som er lege og faglig leder ved Verdighetssenteret i Bergen sier det slik: «I løpet av fremfor alt de siste tiår ble døden sjukmeldt. Den flytta inn på institusjon, til sjukehus eller sykehjem. Vårt helsevesen bruker årlig titalls milliarder på å bekjempe den, mer enn ofte mot bedre vitende. Vi fortrenger den, later som om den ikke finner sted, at den gjelder andre enn oss selv, og de vi er glad i».

Tidligere, for noen få tiår siden, hadde de fleste mennesker nære erfaringer med døden. Mennesker døde hjemme, og de var der til begravelsen skulle finne sted. I dag har få voksne, og et fåtall av barn sett noen dø. Vi gjemmer i løpet av få timer de døde vekk i likkjelleren, for aldri mer å bli sett...

De selvfølgelige kjensgjerningene er for de fleste dette: Vi blir født, vokser opp, blir gamle og dør. Unntakelsen er de som av forskjellige årsaker dør i relativt ung alder. Som en følge av at vi nesten ikke lenger snakker om døden, har resultatet blitt i overkant en fortrenging og en manglende erkjennelse om at vi alle en gang skal dø.

Jeg sto selv som en niåring ved min fars sykeseng for noen tiår tilbake. Det var i begynnelsen av 50-årene, før vi «glemte» at mennesker skulle dø. Min far hadde fått en uhelbredelig kreftdiagnose, og i de dager hadde en ikke muligheter til smertelindring, på samme måte som de har i dag. Smertepumpe var i de dager et ukjent begrep, og følgelig husker jeg smerteskrikene fra min far de siste dagene han levde. Inntrykkene var voldsomme på et barnesinn. Men selv i dag, noen tiår etter, sanser jeg den omsorgen som, spesielt min mor, ga til min far. Og det står ingenting i noen lærebøker om begrepet EMPATI som kan sammenlignes med noe av det som skjedde ved min fars sykeseng. Døden var virkelig til stede i et hjem på Otta i disse årene, men det var sannelig også barmhjertigheten og omsorgen, og dette at en fikk døden til stede som en naturlig del av livet.

Dette var før vi tok livet av døden. I dag er den stort sett flytta inn på sjukehus eller sykehjem. Helsevesenet bruker hvert år milliarder av kroner på å bekjempe den, ofte mot bedre vitende. I dag fortrenger vi den, den finner liksom ikke sted. Den gjelder alle andre, bare ikke oss selv.

Carpe diem. Memento mori. Det er ingen motsetning mellom disse to sanselige begrepene. Det er to sider av samme sak.

Jeg har nevnt Stein Husebø. Datteren hans begikk sjølmord i 1999. Hvorfor hun gjorde dette er en historie for seg. Imidlertid, det Stein Husebø ønsket etter datterens sjølmord var at hun skulle komme hjem, og bli liggende hjemme til begravelsen. Men der og da fikk han uventet motstand fra sine egne barn. To av dem sa: «Vi kan ikke sove, om kroppen hennes er her». Som far ble Husebø sint, og sa: «Jeg tar et hotellrom sammen med henne». Likevel, Husebø besinnet seg, og tilføyde i samme åndedrag til sine barn: «Jeg har mye erfaring med barn som dør på sykehuset. Vi spør alltid foreldrene om de vil ha det døde barnet med seg hjem. De fleste ønsker det, og erfaringene er utelukkende gode. Dere må stole på meg». Utgangen på dette var at Stein Husebøs datter, Solveig, kom hjem, og var hjemme til begravelsen. Husebø forteller at det ville vært mer vanskelig å ta avskjed med sin datter uten denne muligheten av å ha henne hjemme de siste dagene. «Mor, far, søsken, familie og venner kom og gikk. Vi satt der, aleine og sammen, var stille, pratet og lyttet til musikk. Barna har unisont i etterkant takket for denne muligheten til avskjed over mange dager», sier Stein Husebø.

Svært få ønsker å dø. Men som Stein Husebø sier: Det er et omfattende unntak her: De døende. Undertegnede, som tidligere pleier ved et sykehjem, har også noen ganger sittet og holdt døende i hånden. Og det jeg har sett i likhet med Husebø er dette: For det store flertallet blant de døende er det ikke fysisk smerte som er det store problemet, men dette: Ensomhet og isolasjon.

Denne gnagende og isnende følelsen som disse to ordene inneholder, er ikke bare en fellesnevner for mange døende som ligger på et sykehjem, eller et sjukehus. De er ofte fellesnevneren for altfor mange mennesker i vår tid, som opplever hverdagen som hard og brutal, både i liv og ved død.

Jeg spør meg selv til slutt følgende: Hva er det som har fått vår tids mennesker til å tro at en nærmest kan kjøpe ALT for penger? Se bare på våre politikere og journalister, dette samrøre og speilbilde av vårt samfunn. De snakker i flokk og nærmest unisont, faktisk om hvordan vi kan bevilge oss ut av ethvert problem. De mener tilsynelatende at ALT dreier seg om penger.

Kan det tenkes at de har glemt noe vesentlig, og som ikke står nedskrevet i noe partiprogram? Hva det handler om? Det handler kort og godt om barmhjertighet og medmenneskelighet. Har noen i vår nasjonalforsamling, og i landet for øvrig, noensinne gjort seg den refleksjonen at vi ikke lenger kan bevilge oss ut av ensomhet, isolasjon, og vår tids mangel på menneskelighet og medmenneskelighet, og i denne forbindelse, inkludering fra de nærmeste, i livets aller siste fase?

Eimar HagenFosnavåg

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.