Viser til innlegg ved E. Hørthe 12. mai, som svar på mitt innlegg 9. mai. Jeg har ikke hevdet at biologien må være vår «eneste rettesnor for kunnskap om kjønn og seksualitet». Det jeg prøver å foreslå er at kjønnspraksis som minimum bør være i overensstemmelse med de anatomiske og fysiologiske forhold som foreligger. Man trenger ikke avanserte studier i anatomi, fysiologi og mikrobiologi for å forstå hva det innebærer, men det kan forsterke vår viten: den kvinnelige skjede er helt opplagt konstruert for mannens kjønnslegeme; seksualakten er mangelfull (i alle fall biologisk sett) uten det penetrative element som uttrykkes ved det maskulint intrusive og det feminint reseptive (her er også viktige mentale/psykiske/åndelige dimensjoner i dette).

Egentlig er kjønnspolariteten (mann/kvinne) umulig å forklare på noe konsistent vis ut ifra et materialistisk, evolusjonært ståsted. Om man likevel bekjenner seg til evolusjonær naturalisme som livsfilosofi, kan man vel ikke annet enn å tilkjenne «naturen» en imponerende innsikt og planmessighet i nettopp kjønns- og reproduksjonsbiologien, og dette må nødvendigvis avføde en dyp respekt for systemet som sådan, om man mener seg å ta sin evolusjonisme på alvor. Jeg mener man, altså på biologisk grunnlag, vil stå sterkt i, å utlede en normativ kjønnsetikk. Dertil kan andre moment fra idéverdenen tilføres, ideen om kjærlighet, trofasthet, samfunnsansvar, plikt osv., og man ender opp i en «naturgitt» argumentasjon for det monogame, heterofile ekteskap som det klare ideal. Seksualatferd som bygger på promiskuitet, stadig partnerbytte, eller bruk av endetarm, hva enten det gjelder hetero- eller homofile forhold, er uansett hvilket ståsted man har, ikke noe man har grunnlag for å argumentere for.

Selv om Hørthe avskriver min humanbiologiske tilnærming som gammeldags, vil han likevel slå et slag for biologien, men vil da sporenstreks til dyreriket, og anfører det som har blitt et flittig brukt argument for homoseksuell atferd: nemlig påstanden om at dette finnes «hos mer enn 450 ... arter». Å kategorisere noe av dette som homofilt i en betydning i retning av det menneskelige, blir bare meningsløst – og har ingen reell vitenskapelig dekning.

Men om så var: er det noen som helst mening i at vi som mennesker skal begrunne noe som helst av vår egen atferd ut fra dyreobservasjoner? Hvilke andre typer «frigjørende atferd» vil man da ikke kunne foreslå?

Homofil praksis har sikkert nok eksistert til alle tider, men neppe som normativt fenomen. Noe som er absolutt nytt i historien, derimot, er det såkalte homofile ekteskap. Kjønnsdekonstruktørene har dermed oppnådd å ødelegge det heterofile ekteskapsbegrep, og åpnet opp for fri utfoldelse for en avbiologisert kjønnsfilosofi. Disse som på 60-tallet lærte oss å stille spørsmål ved all autoritet, skal nå lære oss å stille spørsmål ved vårt eget kjønn. I sin absoluttet i sine egne krav om kjønnslig egendefinisjon, skal nå til og med det biologiske kjønn relativiseres og dekonstrueres.