«Rabalder uansett»

Når krybben er tom, bites hestene, heter det i et gammelt ordtak som passer godt for å illustrere situasjonen for fylkeskommunen.

Blir det nei til Nordøyvegen, så blir det rabalder. Og med et ja? Rabalder da også, skriver Paul Andreas Hofseth. 

Ytring

Svak økonomi for fylkeskommunen har ikke oppstått de siste ukene. Trenden har vært klar både med og uten Nordøyvegen. Nordøyvegen er ikke god medisin for fylkets framtidige økonomi, men å gi vegen skylden er skivebom.

Solistene i hylekoret er i stor grad de samme som har ført til den økonomiske situasjonen. Det letes etter syndebukker. Tilsynelatende er prosjektet Nordøyvegen og Frank Sve gode kandidater for nevnte. De fleste avslører at taktikken med å sette skoler/elever mot Nordøyvegen har flere motiv enn økonomi.

Fogderistriden var på sparebluss noen år, men fikk næring av saker som politireformen og ikke minst sjukehusstriden i nordfylket. Nordmøringene følte seg sviktet, var lite fornøyd med sunnmøringene og enda mindre med midtfylket.

Nå sørger Nordøyvegen og manglende støtte for nytt fengsel på Sunnmøre for mange sunnmøringers vrede, spesielt til mange i nordfylket. I denne alle mot alle situasjonen, er ingen er sikker på utfallet i fylkestinget.

Blir det nei til Nordøyvegen, så blir det rabalder. Og med et ja? Rabalder da også. Fylkespolitikernes oppgave innbefatter orden i økonomien, ettersom det er de som bestemmer. De har også til oppgave å gjøre vedtak som oppfattes fair, sett over tid. Geografiske forhold har betydning. Slikt er krevende, tilsynelatende for krevende.

Samferdsel får stor oppmerksomhet. Forståelig ettersom mange store prosjekter skal avklares. For Nordøyvegen sin del vil også andre forhold enn sprikende regnestykker få betydning. Hva er sagt og lovt overfor øyfolket? Hva med næringslivet som bidrar økonomisk, og betydningen vegen vil ha for nye Ålesund kommune. De økonomiske bidragene er øremerket dette prosjektet, og kan ikke tas til inntekt for andre formål.

Når fylket vakler, øker viktigheten av større kommuner spesielt omkring Ålesund, Molde og Kristiansund. Ålesunds politikere, med ordføreren i spissen, har maktet å dempe gammel skepsis mellom byen og omegnen. Status for Molde og Kristiansund kjenner de best selv, men ikke om byene har tilhold i samme fylke om noen år. Naboskapet fortsetter, og samarbeid blir viktigere enn det motsatte.

To artikler om «Fylkeskommunen på ville veier» for et år siden har fortsatt relevans, og det er forbausende og imponerende dersom Møre og Romsdal overlever som enhet.