Ulstein skrev om dette i boka han ga ut i 1995: «Jødar på flukt». Michelet har selv fått mye kritikk for lettvint omgang med kilder, ikke minst med kilder Ulstein fortjenstfullt har skaffet til veie.
Strengt tatt behøver en ikke være historiekyndig for å stusse over hvor langt Michelet strekker biter av dette kildematerialet for å konkludere om motivene til for lengst avdøde personer.
Mitt bidrag til debatten om svakheter ved slik kildebruk er basert på en tidligere samtale med min far Vilhelm T. Børs Lind. (Bosatt i Ålesund i rundt 60 år og markert lokalpolitiker for Venstre. Red. anm.). For knapt femten år siden pågikk en debatt i Danmark som var slående lik den som nå pågår i Norge.
Da kom det kritikk fra forsker- og journalisthold hold med anklager om at danske fiskebåtskippere hadde tatt seg altfor godt betalt for å smugle jøder over Øresund til Sverige.
Men det større bakteppet er vesensforskjellig fra det norske.
I kontrast til situasjonen i Norge, fortsatte Danmarks parlament, regjering, politi og andre institusjoner omtrent som før under okkupasjonen, mot at myndighetene aksepterte tysk overherredømme.
Danmark skulle også holde seg nøytrale i forhold til krig og motstandsarbeid som pågikk i Norge og andre steder, og bl.a. skulle det store danske overskuddet av landbruksvarer gå til Tyskland.
Men den forsmedelige og lite ærerike underkastelsen hadde også sitt heroiske motstykke:
Blant de tyskokkuperte landene var Danmark et av to lysende unntak (det andre var Bulgaria) når det gjaldt å komme sin jødiske befolkning til unnsetning. Også dette i motsetning til en del av det som skjedde i Norge.
Den danske regjeringen fikk etter krigen kritikk for å ha danset for mye og for lenge etter tyskernes pipe. På ett punkt hadde den likevel stått fast, helt i samsvar med folkeviljen: Jøder var verken et «spørsmål» eller et «problem». Danske jøder var danske borgere, punktum.
Det hindret tyskerne fra å skille ut jødene gjennom særlover, fra å opprette registre over jøder, fra å utstyre jøder med «J» i passene, påby dem å bære Davidstjerne på ytterplagg osv.
Blokkeringen av slike tiltak bidro til at samarbeidet mellom tyskerne og de danske institusjonene langt på vei raknet ut over i 1943.
I oktober samme år kom så ordren fra Berlin om at også de danske jødene skulle arresteres og deporteres. Men da mobiliserte kirka, politi, skoler, studenter og helsevesen o.a. i stor skala for å få jødene i dekning og videre til Sverige.
På denne måten ble praktisk talt hele den jødiske befolkningen på 7000 personer reddet.
Derfor ble også anklagene mot fiskeskipperne i dette framskutte kapittelet om dansk motstand hardt å svelge for mange dansker.
Far var i Danmark under krigen, og var med på å smugle hundrevis av jøder fra fiskerlandsbyen Gilleleje over til Sverige.
Der forhandlet han også med danske fiskebåtskippere om betalingen for å frakte jødene over Øresund. Han fnøs da jeg fortalte om debatten i Danmark.
Enkeltbeløp kunne nok synes høye som han sa, men etter fars oppfatning tok skipperne også større risiko enn noen av de andre som var involvert. De var familieforsørgere, i tillegg var levebrødet deres knyttet til fiske fra egen båt – alt sto på spill.
Far kalte det reelle forhandlinger om reelle betingelser. Skipperne måtte ha sikkerhet i tilfellet de ble tatt, og båtene kunne heller ikke returnere til Danmark etter overfarten til Sverige. Slike aspekter ble sjølsagt også pekt på i den danske debatten, og bildet var sikkert sammensatt. Men nesten like sjølsagt manglet egentyngden som tidsvitner kunne ha bidratt med.
Informasjon som bare deltakere, de som faktisk var der når det foregikk, kunne formidle. For min del tipset jeg en dansk avis om at det bodde en i Ålesund (!) som kanskje kunne bidra med informasjon, uten at det førte til noe.
Men om noen hadde spurt, ville fars fotnote av et bidrag til historien høres slik ut: Jeg opplevde ikke fiskebåtskipperne som grådige eller urimelige. Kanskje et relevant korrektiv til bildet som ble tegnet – lenge etter at det skjedde?
Kilder dør ut. Etter hvert forsvinner også de som hadde kontakt med kildene. Deretter kommer nye forskere som er henvist til etterlatt materiale.
Langsynet gir distanse og mulighet til å overskue nye sammenhenger de avdøde ikke hadde. Til gjengjeld svekkes personkjennskap, og muligheten til å sjekke ut nye problemstillinger med primærkildene opphører.
Distanse og oversikt er en styrke, men samtidig går nyanser og potensiell nøkkelinformasjon tapt med tidsvitner og andrehånds mottakere av informasjon som går bort.
Desto mer respektfullt må 3. generasjon og senere generasjoner agere når det kommer til å avlese hva for lengst avdøde aktører var laget av.
