På 60-tallet ble jeg pasient ved Molde sjukehus. Jeg tror avdelingen var for lettere lidelser, for de fleste var relativt raske og friske med samme problem som meg.

Grunnen til at jeg søkte meg til Molde, var at jeg følte at jeg ikke fungerte optimalt lenger. I ettertid forstår vi at alt var bivirkninger av en medisin som jeg hadde fått av legen min, og som var svært populær den gang. Legen var derfor i god tro, for ingen visste da hvilke følger dette preparatet hadde.

I Molde tror jeg bestemt at jeg var nokså uheldig med psykiateren, til tross for at han var sjef for hele avdelingen. I hvert fall kom han på den ideen at jeg absolutt burde fotografere hjernen, for nå hadde de fått et skikkelig godt røntgenapparat! Han påsto noen dager senere, «at bildene viste at jeg faktisk hadde masse huller i hjernen. Jeg måtte se på dette som et slags hjernesvinn som ville øke, kanskje nokså fort!» Jeg var lærer, og overlegen mente bestemt at jeg ikke kunne fungere med en slik hjerne! Derfor ble jeg uføretrygdet på stedet.

Da det en del år senere kom enda bedre røntgenutstyr, som CT og MR, viste det seg at jeg hadde en perfekt hjerne.

Nå begynte jeg å søke arbeid igjen, og trodde t dette skulle gå greit. Tidligere hadde jeg så å si blitt headhuntet til alle jobbene. Men det er som kjent noe som heter CV, og her ble det nå viktig hva jeg egentlig hadde drevet med de siste 10–15 årene, og det var jo svært lite.

Naturlig nok fikk jeg ingen jobb, for alle trodde mer på legen enn på meg. Det forstår jeg godt. Jeg har de siste tretti år vært pasient hos fastlegen min, og det passer her å takke han for god hjelp og omtanke denne tiden.

Siste gang jeg var hos legen fortalte han – uten spørsmål fra meg – at jeg slett ikke var aleine om en slik tragisk skjebne.

Årsaken til hele katastrofen var at psykiaterne brukte røntgenapparater som var så elendige at det oppsto slike «huller», eller hjernesvinn om du vil, på bildene.

Nå var det flere pasienter i Molde – og ellers i landet – som fikk den samme diagnosen som jeg – og det gikk ikke så bra for dem. Ifølge dr. Stavseng var det få som taklet det nye livet etter fotograferingen.

Den mest brukte metoden var å ta sitt eget liv for å slippe å leve i skam og smerte. I første omgang kunne nok noen redusere lidelsen ved hjelp av alkohol, men som vi nå vet, er dette en særdeles dårlig problemløser.

Hvorfor ønsker jeg å skrive om en så trist historie så lang tid etter hendelsen med den tragiske fotograferingen? Jo, jeg har barn, barnebarn, slekt og venner som faktisk ennå ikke vet hvorfor jeg har levd et så tilbaketrukket liv. Slik de ser det, mener de at jeg hadde mange muligheter til å lykkes med det meste.

Jeg har jo også hatt et par tusen elever gjennom årene som sikkert lurer på hvordan det gikk med denne læreren – som bare forsvant! I alle fall vil jeg herved takke dem alle for den tiden vi hadde sammen, og som jeg synes var en svært trivelig periode i livet mitt.

Egentlig savner jeg en unnskyldning fra legestanden, men ifølge folk flest mangler legene denne evnen. Penger har de jo vett på, så noen kroner som erstatning for et ødelagt liv hadde slett ikke skadet. Neste gang jeg fyller år, blir jeg 85, så det kan kanskje passe å huske på meg sammen med krigssliterne, siden vi er like gamle.