God forebygging vil både være bedre for familiene og rimeligere for kommunen.
Dersom forebyggingen skal lykkes må den bli et satsningsområde, ikke en salderingspost.
Kjell Ingolf Ropstad mener forebygging er et viktig satsingsfelt. Vi har forslag til hvordan vi kan forebygge i barnevernet.
Vi trenger langsiktige hjelpetiltak
Forebygging og tidlig innsats i barnevernet handler om å komme med riktig tiltak til riktig tid. Helsetilsynets gjennomgang av 106 saker viser at det ofte er dårlig sammenheng mellom hjelpetiltakene og hvor alvorlig situasjonen er i familien.
Hjelpetiltakene svarer ofte ikke til familienes behov og er ikke omfattende nok. Konsekvensen er omsorgsovertakelser i tilfeller der familien med riktig hjelp selv kunne ha gitt barna god nok omsorg.
Det er svært alvorlig når vi vet hvor inngripende en omsorgsovertakelse er i en familie.
Det er krevende å snu en negativ utvikling i familier med sammensatte og komplekse problemer, men både Helsetilsynets rapport og vår erfaring internasjonalt viser at det er mulig å skape positiv endring for slike familier.
Et første steg for barne- og familieministeren bør være å se på mulighetene for å utvikle langsiktige hjelpetiltak for familier med sammensatte problemer.
Dette gjør SOS-barnebyer med suksess i for eksempel Finland og Østerrike.
Vårt arbeid internasjonalt
SOS-barnebyer i Finland lanserte for tre år siden programmet «familiepartner», i samarbeid med det offentlige.
Hver familie har sin egen partner, som fungerer både som coach og guide for familien i jungelen av rettigheter og plikter i møtet med det offentlige.
Familiepartneren følger familiene tett, og hjelper dem slik at de får best mulig utbytte av de tiltakene og servicetilbudene som finnes.
Tar med seg lærdom
Familiepartneren støtter dermed familien i deres små og store utfordringer – og tar med seg lærdommen fra samværet med familien, inn i møter med andre hjelpetiltak og instanser som er rundt familien. Slik tilpasses og dimensjoneres støtten til den enkelte familie.
I Østerrike har SOS-barnebyer i over 17 år hatt et arbeid som heter «Baloo», formålet er å bringe barna tilbake til familien. «Baloo» har tiltak som styrker familier slik at barn i alternativ omsorg kan flytte hjem til sin egen familie igjen. Dette gjelder familier der foreldrene ønsker og evner å skape positiv endring, slik at de kan bli gode omsorgspersoner.
«Baloo» tar utgangspunkt i de ressursene som finnes i familien, og jobber for å forsterke dem.
Foreldrene blir behandlet som eksperter på familien og situasjonen sin, skal selv bidra til å finne løsninger på egne problemer.
Målet er at barnet skal så langt det går, skal få vokse opp i egen familie. Resultatene er gode. Halvparten av barna i prosjektet blir tilbakeført til egen familie.
Bør hentes til Norge
Begge deler er eksempler på hvordan man jobber langsiktig med familier, og bruke ressursene på å ruste og holde familier sammen – der det er best for barna.
Dette er også mulig å få til i Norge.
Med den siste rapporten til Helsetilsynet som fasit, vil det være klokt å se på om noen av disse modellene har overføringsverdi til Norge.
Argumentene er overveldende for å investere i større satsing på forebyggende tiltak for familier som sliter: Det er avgjørende for barna, det er bra for kommuneøkonomien og det er lønnsomt for samfunnet også på lang sikt.
Sissel Aarak
Programsjef i SOS-barnebyer
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.
