Etter 60 års medlemskap meldte jeg meg ut av Venstre i sommer. Det er ikke lenger mitt parti.

Sammen med KrF har de krøpet ned i lomma på Fremskrittspartiet, og er med på det ene håpløse vedtaket etter det andre mens Erna smiler landsmoderlig.

Senterpartiet har sklidd over til venstresiden.

Det finnes ikke noe sentrum i norsk politikk lenger.

Det som utløste utmeldingen min var vedtaket om å fjerne behovsprøvinga for drosjeløyve og gi fritt fram for hvem som helst til å ta ut løyve.

Oppstart 1. juli 2020. Det betyr slutt på kjøreplikten, det står ikke lenger klar en taxi midt på natta når du trenger den.

Den er der bare når eieren har lyst til å være disponibel.

Og til den prisen som passer ham/henne.

Jeg har jobbet organisatorisk med taxi i over 20 år og kjenner bransjen til bunns. Så jeg vet at endringene som ble vedtatt i sommer fører til dårligere kvalitet på drosjetjenestene.

Det blir dyrere takster i byene fordi overetablering fører til at det må koste mer for hver enkelt tur for at det skal gå an å leve av det.

Og i distriktene forvitrer tilbudet etter hvert.

Hvordan jeg vet dette? Jo, fordi det er blitt resultatet i alle andre land som har forsøkt slikt frislipp. Bare se på Sverige.

Det er helt uforståelig at Venstre, som vil være småbedriftenes parti, er med på å svekke taxi, som gjennom sentralene sine er en sammenslutning av småbedrifter som den enkelte drosjeeier står for.

I tillegg ønsker vedtaket Uber velkommen tilbake, et meget tvilsomt selskap med sjåfører som er løsarbeidere og betales med luselønn. Uber henter penger ut av landet, i motsetning til norske drosjeselskaper som betaler skatt og avgifter til vårt samfunn.

Det er ikke bare den nye taxiloven som viser at vi ikke har noe sentrum lenger.

Her i Møre og Romsdal har vi nå fått en situasjon der økonomien for sykehusene skvises. Det skyldes ikke bare at St. Olav i Trondheim er stor og dominerende. Det kan hende at de får noe mer enn de burde fått målt mot det som Helse Møre og Romsdal får, men hovedproblemet er at helsesektoren totalt har fått for lite penger.

Regjeringen har strødd om seg med skattelettelser. Jeg vil heller ha en egen helseskatt, eller en skatteøkning, slik at det blir nok penger til et skikkelig helsetilbud for alle både i Trøndelag og i Møre og Romsdal. Slik at behovene her i fylket, som Ålesund bystyre pekte på i møte 29. august, kan bli oppfylt. Det er ingen ting som tyder på at de tidligere sentrumspartiene vil sørge for det i kommende statsbudsjett, da hadde vi nok hørt om det som en lekkasje allerede.

I stedet bygger firerbanden veger både her og der. Det står Frp i spissen for, og resten dilter med. Og så klager de når det må betales bompenger. Hadde ikke de fire vært så generøse med skatteletter, så hadde det jo vært noen penger til veg også. Kjekt med god veg, men jeg vil heller har et godt helsetilbud om jeg kan velge. Men det kan jeg ikke.

En sak til: Regjeringspartiene vil ikke ha gratis skolemat til alle. Det synes jeg er et dårlig valg. Vi vet at det er de med minst ressurser som kommer til skolen uten matpakke. Vi vet også at det ikke er så enkelt å bekjempe fattigdom i landet vårt. Det har ikke noen regjering fått til, samme fra hvilken side den er kommet fra.

Det å skaffe sunn og riktig mat til barna er et stort problem for de som har dårlig råd. Med skikkelig mat på skolen er i alle fall det problemet mindre.

Vi klarte det jo på femtitallet da jeg gikk på barneskolen. Jeg husker fortsatt med glede frokosten på Aspøy skole. Og vi har en smule bedre råd i dag enn den gang.

En av mine favoritter, forfatteren Robert Heinlein, skapte akronymet TANSTAAFL. There Ain,t No Such Thing As A Free Lunch. Og det er sant, det finnes ingen gratis lunsj. Noen må alltid betale.

Vil vi ha sykehustjenester må samfunnet betale. Vil vi ha bedre slike tjenester, må vi betale mer. Vil vi ha mat på skolen, må vi betale.

Det er verd pengene.

I drosje, derimot er takstene i mesteparten av landet regulert slik at vi betaler en rimelig pris. Med stortingsflertallet sitt påfunn må vi betale mer. Hvis vi i det hele tatt finner en drosje, så er det heller ikke sikkert at den er av så god kvalitet som før.

Det er ikke verd pengene.

Så da gjenstår det bare å finne seg et parti jeg er fornøyd med.