Lars Valderhaug fra Tustna på ytre Nordmøre har i nettutgaven av Sunnmørsposten 8. juli et leserinnlegg med en tirade mot meg, som munner ut i en anatomisk beskrivelse av enden på fordøyelsessystemet. Han har åpenbare problemer med å fordøye min historiebeskrivelse av sykehuskrigen. Men istedenfor å supplere det han mener er en ensidig framstilling, så tar han mannen framfor ballen. En ikke ukjent strategi på Nordmøre, hvor mange heller fortrenger historien enn å forsøke å lære av den.

Jeg takker for invitten, og skal prøve å utfylle historien bak sykehuskrigen. Mange nordmøringer hevder jeg unnlater å ta med bakgrunnen for striden og grunnen for at et samstemt Nordmøre gikk inn for fellessykehus, et faktum som mange på Nordmøre nå fornekter.

Det lokale helseforetaket gjorde imidlertid vedtak om to sykehus, slik fylkespolitikerne i sin tid hadde gjort, og i januar 2004 gjorde det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge (HMN) samme vedtak. I valgkampen før Stoltenberg II -regjeringen overtok høsten 2005, garanterte Stoltenberg for sykehuset i Kristiansund og at planleggingen av nytt sykehus i Molde skulle fortsette. Også helseminister Sylvia Brustad og etterfølgeren Bjarne Håkon Hanssen var svært positive til planene for nytt sykehus i Molde.

Dette snudde da Anne-Grete Strøm-Erichsen og statssekretær Roger Ingebrigtsen overtok ledelsen i Helse og Omsorgsdepartementet (HOD) i oktober 2009. Helseminister Strøm-Erichsen ba alle helseforetakene om å foreta innsparinger, og HMN svarte med forslag om funksjonsdelinger. Under sterk dissens i styret for HNR ble det vedtatt samling av føde og akutt i Molde (Vikanes-vedtaket).

I møte mellom styreleder Kolbjørn Almlid og direktør Gunnar Bovim fra HMN og statssekretær Ingebrigtsen 18. februar 2010 vedrørende konseptrapporten for nytt Molde sjukehus, innledet statssekretæren med å påpeke at et forslag om sjukehustjenester som rokker ved nåværende balanse mellom Molde og Kristiansund, ikke vil bli akseptert. Han sa videre at denne saken nå mer enn før først og fremst var en viktig politisk sak, og at det var av stor betydning å finne politiske løsninger for å stoppe protestene i Kristiansund.

Statssekretær Ingebrigtsen konkluderte den gang slik: 1. Molde Nye sykehus vil ikke bli påbegynt i 2012 slik statsråd Hanssen hadde bestemt. HMN må vurdere å avvikle utredningsorganisasjonen i Molde. 2. HOD pålegger HMN å utrede to alternativer: A) Nullalternativet som innebærer at de to nåværende sykehusene i HNR består. B) Ett sykehus med plassering som er akseptabel også for Kristiansund. Planene for Molde sykehus som har vært fulgt til nå, skal ikke gjelde lenger.

Den som trolig først nevnte forslaget om å slå sammen foretaksgrensene mellom Helse Sunnmøre og HNR, og gjøre disse regionene til ett foretak, var Jan-Erik Larsen, på et seminar i Kristiansund. Under valgkampen i august 2005 reiste han sammen med Jens Stoltenberg, da han var redaktør for Avisen Tidens Krav i Kristiansund. Jan-Erik Larsen hadde vært sekretær på statsministerens kontor 2000-01, og etablerte senere kommunikasjonsbyrået First House oktober 2009, hvor han jobbet da han deltok på det seminaret professor Arild Hervik har omtalt. Larsen og Ingebrigtsen var nære venner, og da helseminister Strøm-Erichsen avsatte hele den eieroppnevnte delen av styret i HMN, valgte hun også å slå sammen helseforetakene i Møre og Romsdal til ett foretak, akkurat slik Jan-Erik Larsen nylig hadde foreslått.

Begrunnelsen som Strøm-Erichsen brukte for å slå sammen de lokale helseforetakene var behovet for en mer helhetlig tenking i sykehussektoren. Dette påskuddet viser manglende forståelse for de regionale helseforetakenes oppgave, som nettopp er å samordne og planlegge helheten i sykehussektoren. Strøm-Erichsen utpekte Astrid Eidsvik som ny direktør for det nye Helse Møre og Romsdal (HMR). Heller ikke Eidsvik forsto begrunnelsen for det foretaket hun ledet, hun argumenterte bl.a. med pasientlekkasjer, et begrep som ikke eksisterer om man har et helhetlig syn.

Jan-Erik Larsen etablerte sitt eget byrå Kruse Larsen AS i februar 2015, som han driver sammen med Bjarne Håkon Hanssen, like etter at fellessykehuset ble lokalisert til Hjelset og mediastormen omkring SMS’er mellom Larsen og ordfører Per Kristian Øyen i Kristiansund hadde stilnet. Byrået tilbyr via flere datterselskaper skreddersydde leveranser av strategisk kommunikasjon, med vekt på selskapskommunikasjon, mediehåndtering og omdømmebygging. Ifølge Larsen selv er Bunadsgeriljaen et slikt eksempel. Bunadsgeriljaen ledes av Anja Cecilie Solvik, bosatt i Heggedal, men opprinnelig fra Kristiansund. Hun driver galleri Pikene ved broen, og tar på seg utsmykkingsoppdrag, illustrasjonsoppdrag og performance.

Her må jeg ile til og supplere at på Nordmøre aksepteres ikke denne framstillingen. Det fornektes at Larsens gode venn, statssekretær Ingebrigtsen, hevdet det var viktig å stoppe protestene i Kristiansund og at et sykehus måtte lokaliseres så nært at det ble akseptert der. På tross av at direktør Eidsvik på lignende vis utelukket sentrumsnære lokaliseringer uten noen form for faglig begrunnelse, annet enn at Eikrem i Molde ikke ville blitt akseptert i Kristiansund.

På Nordmøre hevder man isteden at nytt sykehus i Molde ble stoppet fordi den plutselig foreslåtte samlingen av føde og akutt var nødvendig for å finansiere det allerede ferdig planlagte sykehuset på Eikrem. De fornektet at sparetiltakene var et resultat av helseminister Strøm-Erichsens generelle krav om innsparinger i alle helseforetak. Samme argumentasjon gjentar de nå, og hevder at dagens sparetiltak i HMR skyldes det planlagte fellessykehuset på Hjelset, de fornekter at sparetiltakene er en konsekvens av stadig store underskudd over flere år.

Dessuten hevdet man på Nordmøre at det planlagte sykehuset på Eikrem var en mastodont og altfor stort. Man sammenlignet størrelsen på det gamle sykehuset på Lundavang med firemannsrom uten toalett og dusj, mot dagens standard med enmannsrom, og unnlot å ta hensyn til at alle avdelingene på Opdøl, Knausen og Lundavang skulle samles i ett bygg. Tilsvarende argumentasjon brukte Kristiansund kommune i rettsaken mot helseforetaket, der et viktig poeng var at fellessykehuset på Hjelset også var planlagt altfor stort. Nå er derimot ankepunktet at det nye fellessykehuset blir altfor lite. Til tross for at ordførerne på Nordmøre oppfordrer til misbruk av fritt sykehusvalg for å skade helseforetakets økonomi, som i tillegg reduserer pasientgrunnlaget.

Kristiansund tapte rettsaken i begge instanser, en rettsak som ikke dreide seg om å stoppe fellessykehuset, men var rettet mot lokaliseringsvedtaket. I ettertid har kommunen skiftet standpunkt, og er nå imot fellessykehus. Påskuddet et at forutsetningene er endret, men de er lite konkrete med å angi hvilke forutsetninger som lå til grunn for Eidsvik sin Idefaserapport som nå er endret.

Dette synes å være et fellestrekk – generelle påstander fra Nordmøre som man ikke makter å konkretisere. Slik som den nevnte kritikken av at jeg utelater viktige deler av bakgrunnen for sykehuskrigen, om hvorfor Nordmøre samstemt krevde fellessykehus. Ikke minst legene ved sykehuset i Kristiansund, som sto fremst på barrikadene i kampen for et felles sykehus midt mellom byene. Hjelset ligger 10 minutter unna midten. Steinar Berge, tidligere lege i Kristiansund, har befriende enkelt forklart hvorfor Kristiansund ønsket fellessykehus. Meningen var at det var sykehuset i Molde som skulle legges ned.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!