Nå har jeg vært overlege i noen år, jeg har en del faglig erfaring, og har møtt mange pasienter. Jeg har overveldende mye å lære enda. Hverdagen løper av gårde, det er mange oppdateringer og faglige påfyll man skulle fått inn i dagliglivet, men tiden er knapp, pasientflyten stor, og økonomien trang. Mangelen på oppdatert medisinsk utstyr gjør hverdagen tungrodd. Etter 14 år tilknyttet samme sykehus, på ulike avdelinger, har refrenget endret seg lite; løp smartere og fortere. Ta unna de pasientene dere har, helst flere, men gjør grundigere vurderinger, fyldigere dokumentasjon, og helst ikke skriv overtid. Med tre små barn hjemme er jeg ikke så veldig interessert i overtid, men det er vanskelig å få jobben gjort på forventet tid. Kommunikasjon oppover i systemet er det lite tid til, og den er praktisk vanskelig. Mange mellomledere og alt for store ansvarsområder gjør at ingen egentlig har ansvaret, og alle går ut fra at hverdagen løses på gulvet. Det gjør den heldigvis stort sett også, takket være mange gode medarbeidere! Men det er vanskelig å ha et fagansvar uten en stemme om hva som trengs. Melodien min surner i det praktiske jaget…

Mange møter med mennesker i helsevesenet er vakre harmonier, og det er en glede å være til hjelp. Jeg er sterkt for et godt, offentlig helsevesen som tilbyr like tjenester til både kong Salomo og Lea Lettvint. Det er dessverre sånn i helsevesenet vårt at den som skriker høyest får mest. Om noe går galt eller pasienten er misfornøyd, er det mange kolleger som har måttet ta en ufrivillig solosang. Hvis pasienten og jeg er uenige om hvilken behandling som er medisinsk riktig, er det ikke gitt at pasienten får det beste, fordi min faglige vurdering drukner i misforstått autonomi og personvern. Som om jeg vil pasientene mine vondt! Ikke misforstå, den velinformerte pasienten er et gode, jeg vil gjerne jobbe på lag, eller synge sammen om du vil. Det føles bare av og til som å synge med en kamel i strupen…

Jeg kjenner mange som jobber på sykehuset; flotte, flinke mennesker. Jeg vil så gjerne jobbe her, være en del av at dyktig fagmiljø, hjelpe mennesker i stort og smått, spille vakker musikk i det store fellesskapet. Jeg møter mine kolleger i gangene, men i det vi passerer hverandre hører jeg ustemte harmonier, lik min egen frustrerte sang…

Det jeg vet helt sikkert, er at når et orkester gjør seg klar til å spille, da er instrumentene oppdatert, og ALLE på samme lag. Dirigenten og vaskepersonalet, førstefiolinisten og sykepleieren, cellisten og legen. Vi trenger å stå sammen, lytte oss inn på alle nivåer. Det kan være vanskelig, men det trengs for å skape god musikk. Jeg vil så gjerne tro på musikken…

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!