Leserinnlegg:

«Likekjønnet vielse – en fest for kjærligheten!»

Vielse: Nå er det heldigvis slik fatt i den norske kirke at den har åpnet for at likekjønnede kan få vie seg i kirken. Jeg er glad for det, skriver Jens Oscar Vinje.  Foto: Gorm Kallestad

Leserinnlegg

Den norske kirke er delt i synet på likekjønnet ekteskap. Kirkemøtet, den norske kirkes øverste organ, vedtok i april 2016, med 88 mot 27 stemmer, at det skulle utarbeides en liturgi for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap for likekjønnede par som kan brukes overfor alle par. Denne nye liturgien ble vedtatt på kirkemøtet i januar 2017. Dermed åpnet altså den norske kirke for at likekjønnede kunne vies i kirken.

Siden dette ikke var et enstemmig vedtak, sa også teksten i vedtaket at “prester har frihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom likekjønnede. Andre kirkelig ansatte bør også ha en tilsvarende mulighet til ikke å medvirke”.

Kronikk:

Det likekjønna ekteskapet, i kyrkja og i samfunnet

Der har alltid vore ei spenning melom tru og fornuft. I dag står fornuften sterkt.


Kirkemøtet åpner, i vedtaket, altså for at man kan reservere seg mot å vie likekjønnede. Samtidig er det i vedtaket vist til tidligere vedtak om likekjønnet vielse som understreker at “uenighet i dette spørsmålet (om likekjønnet vielse) teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes».

Motstanderne av likekjønnet vielse sier at det er deres forståelse om at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne, som ligger til grunn for at de er uenig i kirkemøtets vedtak.

Til tross for at innholdet i vedtaket sikrer ansatte retten til å ha ulikt syn, og til tross for at vedtaket konkluderer med at uenighet ikke skal medføre at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet brytes lokalt, er spørsmålet om likekjønnet vielse betent i mange lokale menigheter. Det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet har blitt brutt lokalt. Prestestriden i Spjelkavik menighet er et eksempel på dette.

Som kristen skal jeg være villig til “å vende det andre kinnet til” når jeg blir provosert, slik jeg ble når jeg leste kronikken til Ingebrigt Austnes i Sunnmørsposten den 10.10. I sine mange pekefingre mot oss kristne, som ønsker likekjønnet vielse velkommen, sier han at vi er tilhengere av ei lære som ikke kan grunngis i Skrifta.

Det er interessant at det akkurat i denne saken er viktig hva bibelen sier. Hva med spørsmålet om kvinnenes posisjon i menigheten og ikke minst skilsmisse.

I sin kronikk spør Austnes om jeg, og de som deler mitt syn, er tilhengere av polygamiet, og glemmer at bibelen lærer oss at både Abraham, Isak og David, og flere med dem, var polygamister. Men det hadde vel en tidsbestemt forklaring. Slik også Paulus sitt syn på at kvinnene skulle tie i forsamlingen har det, men altså ikke Paulus sitt syn på homofili. De handler, ser det ut til, i stor grad om tolkning,

Jeg bygger min tro på hva Jesus gjorde. Hva Guds sønn, min frelser gjorde, mer enn hva Paulus sa. Det som er viktig for meg er hvordan Jesus møtte mennesker, og da særlig mennesker som var negativt stemplet fra før. Med denne tolkningen som bakgrunn kan jeg ikke forstå hvorfor mennesker som er glad i hverandre ikke kan få leve ut kjærligheten sin, og som alle andre få muligheten til Guds velsignelse over samlivet.

I tillegg til skriftens lære er Austnes også opptatt av barnekonvesjonens og foreningen fri sin lære. Barnekonvensjonen, sier klart at alle barn har rett til å vite hvem som er barnets mor og far, men deretter omtaler konvensjonen omsorgspersonene som foreldre. Noe som kan være mor og fra, mor og mor eller far og far eller bare mor eller far. Hvis barnekonvensjonen er så viktig, hvorfor glemmer Austnes da at det er noe som heter menneskerettigheter. Læren til foreningen Fri løftes fram for å understreke hvor lite reflekterte vi kristne som går i Pride er. Til det vil jeg svare at så lenge LHBT-personer opplever diskriminering, enten det er i kirken eller ellers i samfunnet, er Pride et sted for meg.

Nå er det heldigvis slik fatt i den norske kirke at den har åpnet for at likekjønnede kan få vie seg i kirken. Jeg er glad for det. Samtidig ønsker jeg å respektere at ikke alle kirkelige ansatte ønsker å være med i en slik vielse. Men får jeg i samme grad respekt tilbake for mitt syn. Her har begge sider i kirken feilet, og den andre part synes helt sikkert at det er de andre som er verst. La oss være enige om at vi er uenige, og godta ulikt syn, uten at det går utover fellesskapet i menighetene.


-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!