Her hevdes bl.a. at «stands- eller klassesamfunnet med mange hundre år gamle tradisjoner (...) sørget bl.a. for utformingen av Ålesund etter bybrannen». Men det var lokale myndigheter som i 1904 bestemte at gater skulle utvides, kloakkrør legges og bakker jevnes ut. Pga. brannfaren kom det murhus i bysentrum i stedet for trehus. Huseiere sørga for vannklosett i de fleste.

Norge fikk sitt nasjonale skriftspråk ca. hundre år før Sverige og Danmark, men den 400-årige unionen med Danmark gjorde etter hvert dansk enerådende i skrift. Prester og andre embetsmenn studerte i København. Obligatorisk konfirmasjon og folkeskole på 1700-tallet tvang alle norske barn og unge til å lese og skrive på dansk (ikke «dansk-norsk»). Ingen, verken i by eller bygd, kunne velge noe annet. De som skriver om «språktvang» og «ny-kommunisme» i forbindelse med byens administrasjonsspråk, vet neppe hva språktvang er.

Ivar Aasens beviste at norske dialekter hadde utvikla seg direkte fra gammelnorsk. Han skapte først en norsk grammatikk og ei ordbok, og så landsmålet - fra 1929 kalt nynorsk. Stortinget vedtok at fra 1892 var det tillatt å bruke landsmålet i grunnskolene. Fra da av hadde vi altså et norsk skriftspråk som alternativ. Mange skoleelever opplevde de følgende år at skolespråket etter lokale vedtak blei endra til nynorsk, og at de dermed enkelt kunne forstå språket i skolebøkene sine. I første halvdel av 1900-tallet fikk vi etter flertallsvedtak i Stortinget rettskrivningsreformer som gjorde det danske skriftspråket mer norsk - hver gang med motstand fra mange konservative.

Kjente familienavn i Ålesund viser tilflytting bl.a. fra landdistrikta. De fleste her snakka nok samme dialekt som i området rundt byen. I Melsæters framstilling skaper bare de som flytter til Ålesund «fra andre byer og sentrum i Norge og utlandet», bykulturen - ikke «tilflyttende bønder». I stedet blei de bare integrert i bykulturen. Dette er ikke ei korrekt framstilling av byens historie.

Dessverre bruker han i tillegg løgnaktige konspirasjonsteorier om nynorsk, som f.eks. «her anes hevngjerrige påskudd for å kue uskyldige bokmålsbrukere i dagens Ålesund, og strategien oser av komplekser» og «kampen mot språklig frihet har dype røtter i målstrevet, som allerede på 1920-tallet pønsket ut sin såkalte tvangsstrategi. … lett gjenkjennelig i dagens nynorske vendetta mot bokmål i Ålesund.» Svært usaklig er også hans falske sitat «Med tvang skal landet byggjast» sammen med foto av ordet «Bokmål» klemt i ei skruestikke.

Det skriftspråket man i oppveksten har lært som «riktig» - kanskje også «dannet» - fortsetter man som regel å skrive. Når man også møter dette i aviser, bøker, radio og fjernsyn, vil annet virke fremmed. Så enkelt har oftest bokmålsbrukere det, i motsetning til nynorskbrukere. I tillegg har disse ofte møtt - og møter fortsatt - motstand av forskjellig art, og har også derfor et mer bevisst forhold til sitt språk. Såkalt språknøytralitet fungerer oftest slik at nynorskbrukere ikke får oppfylt sine demokratiske rettigheter når tekster som skjemaer, håndbøker, lærebøker og eksamensoppgaver osv. ofte bare har vært tilgjengelige på bokmål.

Nynorsk administrasjonsspråk i Ålesund skal gi bedre likestilling mellom de to målformene. Det er både rettferdig og demokratisk, og slett ikke et tiltak for å «tvinge og underkue» oss som vanligvis bruker bokmål!

-------------------------------------------

Har du noko på hjertet? Send et innlegg til debatt@smp.no

Her finn du alt meningsstoffet på smp.no!

Innleggsforfatter Egil Røssaak.