Leserinnlegg:

«Uhistorisk og usaklig om Ålesunds bykultur»

Riksmål: Fra Karl Gidskes bok «Søndmør i ældre tid» Kristiania 1913. Vanlig riksmål fra etter reformen i 1907.  

Innleggsforfatter Egil Røssaak. 

Leserinnlegg

I debatten om Ålesunds administrasjonsspråk er det mange feilaktige påstander. Det gjelder ikke minst T. Melsæters framstillinger av «Ålesunds bykultur». Den skildres som høyverdig og spesiell, til forskjell fra omkringliggende kommuner.




Her hevdes bl.a. at «stands- eller klassesamfunnet med mange hundre år gamle tradisjoner (...) sørget bl.a. for utformingen av Ålesund etter bybrannen». Men det var lokale myndigheter som i 1904 bestemte at gater skulle utvides, kloakkrør legges og bakker jevnes ut. Pga. brannfaren kom det murhus i bysentrum i stedet for trehus. Huseiere sørga for vannklosett i de fleste.

Norge fikk sitt nasjonale skriftspråk ca. hundre år før Sverige og Danmark, men den 400-årige unionen med Danmark gjorde etter hvert dansk enerådende i skrift. Prester og andre embetsmenn studerte i København. Obligatorisk konfirmasjon og folkeskole på 1700-tallet tvang alle norske barn og unge til å lese og skrive på dansk (ikke «dansk-norsk»). Ingen, verken i by eller bygd, kunne velge noe annet. De som skriver om «språktvang» og «ny-kommunisme» i forbindelse med byens administrasjonsspråk, vet neppe hva språktvang er.

Etter 1814 kaltes dette danske skriftspråket i Norge «Modersmaalet» (seinere «rigsmaal» og fra 1929 bokmål). Også sunnmøringer i bygd som i by skreiv altså på dansk. Det første trykkeriet på Sunnmøre - Aarflots i Volda - utga skrifter på dansk. Ved høytlesning prøvde folk å få med hver bokstav i ordet (som i «meeget» og «nååget»), for mange kjente ikke dansk uttale. De såkalte «fine» så på det talte «Almuesproget» som mindreverdig bondemål, slik mange seinere også så på nynorsk. De som ville klatre sosialt, prøvde med større eller mindre hell å snakke «dannet».

Den betente språkdebatten i nye Ålesund:

Fleire bokmålsbrukarar røystar for nynorsk

Språkvedtak i nye Ålesund:


Ivar Aasens beviste at norske dialekter hadde utvikla seg direkte fra gammelnorsk. Han skapte først en norsk grammatikk og ei ordbok, og så landsmålet - fra 1929 kalt nynorsk. Stortinget vedtok at fra 1892 var det tillatt å bruke landsmålet i grunnskolene. Fra da av hadde vi altså et norsk skriftspråk som alternativ. Mange skoleelever opplevde de følgende år at skolespråket etter lokale vedtak blei endra til nynorsk, og at de dermed enkelt kunne forstå språket i skolebøkene sine. I første halvdel av 1900-tallet fikk vi etter flertallsvedtak i Stortinget rettskrivningsreformer som gjorde det danske skriftspråket mer norsk - hver gang med motstand fra mange konservative.

Tidlig på 1800-tallet var norske byer små. Bare 1 av 10 bodde i by. Ålesund med rundt 150 personer hadde i 1815 mista sin bystatus. Ti år seinere, da byen var blitt ladested med utvida grenser, var her 32 fiskerfamilier, 13 håndverkere - noen med svenn og tjenestepike - 5 skippere, 13 «inderster» (= en som leide husrom hos andre), et par daglønnere (= arbeidere) og en skyss-skaffer, dessuten to embetsmenn - tollbetjenten og postmesteren. Peder J. Øwre dreiv apotek, først som filial av apotek på Molde, og Carl Esaias Rønneberg dreiv handel. Kirke og prest var her ikke - man brukte Borgundkirka. Før bybrannen var her mange skjenkested. Ved de få smale, grusdekte gatene kom sjøen ofte farlig nær, så det lett kunne skje ulykker i nattemørket. Gatelys og fast gatedekke kom 100-150 år seinere, gradvis. «Urban bykultur»?


Kjente familienavn i Ålesund viser tilflytting bl.a. fra landdistrikta. De fleste her snakka nok samme dialekt som i området rundt byen. I Melsæters framstilling skaper bare de som flytter til Ålesund «fra andre byer og sentrum i Norge og utlandet», bykulturen - ikke «tilflyttende bønder». I stedet blei de bare integrert i bykulturen. Dette er ikke ei korrekt framstilling av byens historie.

Han hevder at sentrum av Ålesund i 2. halvdel av 1800-tallet bl.a. «yret av kulturliv og aviser». Men det var i så fall ikke i motsetning til livet i bygdene. Lov av 1837 om kommunestyrer førte til stor politisk interesse på bygdene, også for stortingspolitikken. Flere fulgte med i aviser, tidsskrift og bøker som blei utgitt både i by og bygd. Ikke minst hadde Ørsta-Volda-området fra tidlig på 1800-tallet et rikt kulturliv. I bygdene var bl.a. avholdslag, misjonsorganisasjoner og andre kristelige lag, samt politiske lokallag og skytterlag. Ungdomslagsbevegelsen, med nynorsk som arbeidsspråk, var utbredt. Også i Ålesund var den aktiv, bl.a. ved å drive kafeer - Kaffistova i Lorchenesgata og Gjestestova ved St. Olavs plass. Ungdomslaget U/L Ivar Aasen, der mange «innfødte» ålesundere har vært med, og fortsatt eksisterer, eide bl.a. Hotell Hospitset (brente i mars 1945) og seinere Hotell Noreg, bygd 1954. Elevene på landsgymnas fikk til dels bedre eksamenskarakterer enn gymnasiastene i byene. Melsæters oppkonstruerte motsetninger mellom en blomstrende bykultur og fattigslige bygdekulturer er på mange måter direkte feil.

Kommentar

Det vanskelige språket

Språk handler om identitet, også for oss bokmålsbrukere el. Språkvalget har blitt en så viktig symbolsak at det krever solid forankring i den nye kommunen. Så langt har ingen klart å bygge fundamentet.


Dessverre bruker han i tillegg løgnaktige konspirasjonsteorier om nynorsk, som f.eks. «her anes hevngjerrige påskudd for å kue uskyldige bokmålsbrukere i dagens Ålesund, og strategien oser av komplekser» og «kampen mot språklig frihet har dype røtter i målstrevet, som allerede på 1920-tallet pønsket ut sin såkalte tvangsstrategi. … lett gjenkjennelig i dagens nynorske vendetta mot bokmål i Ålesund.» Svært usaklig er også hans falske sitat «Med tvang skal landet byggjast» sammen med foto av ordet «Bokmål» klemt i ei skruestikke.

Det skriftspråket man i oppveksten har lært som «riktig» - kanskje også «dannet» - fortsetter man som regel å skrive. Når man også møter dette i aviser, bøker, radio og fjernsyn, vil annet virke fremmed. Så enkelt har oftest bokmålsbrukere det, i motsetning til nynorskbrukere. I tillegg har disse ofte møtt - og møter fortsatt - motstand av forskjellig art, og har også derfor et mer bevisst forhold til sitt språk. Såkalt språknøytralitet fungerer oftest slik at nynorskbrukere ikke får oppfylt sine demokratiske rettigheter når tekster som skjemaer, håndbøker, lærebøker og eksamensoppgaver osv. ofte bare har vært tilgjengelige på bokmål.

Nynorsk administrasjonsspråk i Ålesund skal gi bedre likestilling mellom de to målformene. Det er både rettferdig og demokratisk, og slett ikke et tiltak for å «tvinge og underkue» oss som vanligvis bruker bokmål!


-------------------------------------------

Har du noko på hjertet? Send et innlegg til debatt@smp.no

Her finn du alt meningsstoffet på smp.no!