Dette faller ikke i god jord hos den godeste Knut Flakk, som heller vil investere pengene sine en annen plass viss han ikke får viljen sin. En type retorikk som brukes stadig oftere, men som egner seg bedre på barnehagenivå når furtne småbarn ikke får godteposen sin.

Jeg bor selv i en kommune som de senere årene er blitt sterkt preget av at nære og fjerne investorer har fått kjøre sitt eget løp uten klare føringer fra våre tillitsvalgte politikere.

Underveis har dette bl.a. ført til at kommunen i dag sitter med tre forskjellige sentra som etter innbyggernes oppfatning opprinnelig skulle bestå av kun ett. Bare et eksempel på manglende lokal styring. Som velger har jeg en klar formening om at kommunens ledelse skal har ryggrad nok til å bestemme hvor skapet skal stå når våre gjester banker på døra. All honnør til Sulas innbyggere som stiller klare krav til ev. utbygger.

Etter å ha reist en del rundt i verden gjennom livet, har jeg fått med meg at en må innrette seg etter stedets kultur og lovverk, og i vårt tilfelle, også demokratiets spilleregler. Uansett, vi tar oss ikke til rette på annenmanns eiendom. Dette, samt alminnelig folkeskikk gjelder for alle, også de med en viss størrelse på pengesekken.

Har vi glemt at det er husets eier som bestemmer spillereglene, og ikke gjestene? Eller er det blitt slik som jeg ofte har erfart, at moralen er omvendt proporsjonal med størrelsen på bankkontoen?

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!