I vår lokalavis er det nå fritt frem for å hevde at noen er kriminelle, selv om politiet sier det motsatte.
I månedsvis har journalister i Sunnmørsposten saumfart hele mitt liv i et forsøk på å bevise at jeg er en forretningsmann som ikke er til å stole på. I månedsvis har journalistene lett i offentlige registre, postjournaler, snakket med min omgangskrets, kontaktet kunder, leverandører og samarbeidspartnere i et forsøk på å bevise at jeg er en skattesnyter. Resultatet er, som forventet, magert:
En person som selv, og høyst frivillig, har skrevet under på at han skylder vårt selskap 535 929 kroner. En sum som skulle vært tilbakebetalt i sin helhet i mars 2019, men hvor det fortsatt gjenstår 135 000 kroner. En person som nå er irritert fordi vi har purret og påpekt at gjelden fortsatt ikke er betalt.
En bostyrer som etter min konkurs i 2017 fremmet ubegrunnede påstander om juks og fanteri knyttet til boligkjøp fra Latvia. Påstandene var så løse at politiet, etter å ha etterforsket våre ligninger og vår kontakt med Latvia, henla saken i løpet av få måneder.
– Vi opplever at vi er blitt lurt
Djerve vaktbikkjer
Så skulle man kanskje tro at oppegående gravende journalister da ville snudd sine kritiske spørsmål til mannen som skylder oss penger og bobestyreren som fremmer alvorlige, usanne påstander om oss.
Men det er ikke det Sunnmørsposten gjør. I stedet lar avisen folk få fremme påstander om at andre er kriminelle, selv etter at politiet har etterforsket, vurdert og henlagt saker. I Sunnmørsposten er det helt greit å skylde andre penger uten å betale tilbake. I Sunnmørsposten klamrer man seg til sine journalistiske hypoteser til siste slutt, selv om fakta tilsier at hypotesen var feil.
I Sunnmørsposten mistenkeliggjøres man når man ikke vil svare på journalistenes «kritiske» spørsmål. Men å svare når lokalavisens djerve vaktbikkjer kommer bjeffende blir som å svare på spørsmålet «har du sluttet å slå din kone?». Man blir nemlig pådyttet forutsetninger som ikke kan aksepteres. Jeg har aldri slått min kone, og derfor blir «ja» og «nei» like galt.
Jeg har gjort flere feil i mitt arbeidsliv. Hvem har ikke det? Hjellhaugen ble mer krevende enn vi forutså, og vi solgte derfor videre til et selskap med større lommebok enn vår i håp om å få fortgang i ferdigstillelsen. Når det ikke skjedde, så har vi til tross for at vi ikke lenger eier feltet, forsøkt etter beste evne å få en ryddig avslutning. Vi inngikk derfor et forlik høsten 2020. Det har tatt litt lenger tid enn vi trodde å tilbake betale pengene vi skyldte fordi vi måtte få frigjort midler, men nå har vi gjort opp for oss. Jeg har stor forståelse for all frustrasjon og har beklaget. Den beklagelsen står jeg fortsatt ved.
Når det er sagt: Vi vet veldig godt at Sunnmørsposten har intervjuet flere naboer som tross den krevende situasjonen på Hjellhaugen er fornøyd med leveransene og trives meget godt i sitt nye nabolag. De fleste boligene har faktisk fått brukstillatelsen som Sunnmørspostens kilde mangler. Det må være lov å undre seg over hva som er motivet for at Sunnmørsposten har valgt ikke å legge til grunn vår dokumentasjon på hvorfor disse kundene ikke har fått sin brukstillatelse. Det må være lov å stille spørsmål med hvorfor Sunnmørsposten har valgt ikke å bruke intervjuer og informasjon fra naboer som er fornøyd på tross av situasjonen på feltet. Kan det være fordi disse historiene ikke passer inn i lokalavisens hypotese. Kan det være at kildebredden ble ofret for å få saken man ønsket seg?
Medier og ansvar
Jeg har stor respekt for medienes rolle i et fritt demokrati. Som det står i Vær Varsom-plakaten, medie-Norges etiske kjøreregler, så er det pressens «rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold». Men med den retten følger det også ansvar. Et ansvar om å være kritisk til valg av kilder. Et ansvar om å kontrollere at opplysninger er korrekte og ikke bare påstander. Et ansvar om ikke å forhåndsdømme. Et ansvar om å være mer enn en megafon for de misfornøyde.
I jakten på en god historie kastet Sunnmørsposten det ansvaret på båten.
I en sak om skuffede kunder på Hjellhaugen, ble det ukritisk blandet inn påstander om straffbare forhold fra en konkurs i 2017. Påstander som raskt ble henlagt av politiet. Påstander som ikke har noe som helst med utfordringene på Hjellhaugen å gjøre.
Å gå konkurs er svært krevende, og det kan jeg dessverre litt om. Men det er heldigvis ikke kriminelt å gå konkurs i Norge, og en konkurs er heller ikke synonymt med at man har opptrådt uhederlig.
Det er lett å forstå at økonomisk pressede medier må ta frem roperten for å bryte gjennom lydmuren i dagens informasjonskakofoni, men det er trist å se at lokalavisen skjuler det som er en skittentøyvask bak den mer respektable merkelappen journalistikk for å få lesere.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.