Dette går fram en en undersøkelse som Kantar TNS hadde foretatt. Valgforsker og professor ved NTNU, Toril Aalberg, uttalte ved samme anledning ar det var avgjørende å nå fram i media, og da spesielt i sosiale medier og TV, da disse er de viktigste nyhetskildene også for majoriteten av velgerne. Av denne grunn satser de respektive partiene knallhardt på dem som de vet har medietekke. Det skal være usagt hvor godt utviklet norske politikeres talegaver er, men noen av disse « folkets tjenere», har etter hvert fått god trening i å love stadig flere avgiftslettelser og mindre skatt, og følgelig stadig mer penger til en fra før, overmett befolkning.

Velgerne er jo glade i bestikkelser. Løfter om skatte- og avgiftslettelser er som sagt sikre vinnere. Og her snakker vi om skatte- og avgiftslettelser i milliardklassen, og så glemmer en kanskje at disse lettelsene på en eller annen måte må tas inn igjen på det store budsjettet.

Det sørgelige ved dagens politiske virkelighet, er at de aktørene som er med i spillet om makt og innflytelse, synes å tro at den menneskelige hjerne er endimensjonal. De synes å tro og mene at bare en pøser på med penger til en befolkning som allerede er overmett av materielle ting, så ordner det meste seg. Men dersom en og annen av våre politikere i det minste gjorde forsøk på å løfte blikket, og prøvde å se lenger fram enn til neste valg, så ville de kanskje få øye på noen perspektiver som ikke akkurat er så lystelige:

Tenk om noen av disse som stiller til valg 13.9., på vegne av oss velgere kunne stikke fingeren i jorden og å prøve å se følgende: De fleste av oss har i overflod. Derfor burde våre politikere og vi velgere snart innse at det finnes større verdier enn de børsnoterte. Vi trenger mer enn noen gang politikere som går foran, og som makter å løfte blikket ut av det korte perspektivet, og å gjøre et ærlig forsøk på å se lenger enn fire år av gangen. Vi som til de grader har reist på første klasse her i verden, har til de grader mistet noen viktige perspektiver.

Det som nå er i ferd med å bli konsekvensene av at vi i den rike del av verden ikke snart bremser på den rovdrift vi foretar på natur og mennesker, er uoverskuelige, og på ganske kort sikt katastrofale.

Og det som ikke lenger burde være interessant å lytte til i en valgkamp, er politikere som gjensidig beskylder hverandre for løftebrudd. Den platen har vært kjørt ustanselig i flere tiår nå, og er ikke annet enn et spill for galleriet, og en slags plattform for egne politiske ambisjoner.

Aftenpostens tidligere politiske redaktør, Harald Stanghelle, berørte ved en anledning det han mente var noe av politikernes og demokratiets dilemma:

På den siden må en faktisk snart sette inn drastiske tiltak for å redde miljøet, og dermed framtiden for våre etterkommere. På den annen side: Den politiker som åpent går inn for slike tiltak, får neppe stor nok oppslutning til å gjennomføre disse. Slik havner en i en vond sirkel av unnfallenhet og handlingslammelse. Samme Stanghelle sier videre her følgende:

«Det kan virke som om norske politikere for lengst har sluttet med å kreve noe av landets borgere. Snarere mer enn aner vi en lammende redsel for å irritere den jevne og velfødde nordmann. Vi vil jo så gjerne redde verden, bare det ikke krever at vi selv må ofre noe av vår velstand og behagelige tilværelse.»

Samme forhold og unnfallenhet ser vi når det gjelder vår regjerings holdning til det regimet som faktisk og beviselig i dag representerer en stadig større trussel på alle måter, ikke bare for Norge, men også for resten av verden. Her snakker vi selvfølgelig om det stadig mer autoritære Kina som på den ene siden snart representerer verdens største økonomi, samtidig som Kinas andel når det gjelder forurensende utslipp på den annen side har økt dramatisk de siste 30 årene. Pr. i dag er Kina det landet som er den største forurenser av vår klode. Dette ved siden av generelt å opptre stadig mere bøllete overfor omverdenen. Da er det kanskje ikke så rart at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i et intervju med Aftenposten sist uke uttalte følgende:

«Kina har en væremåte overfor andre land som jeg mener er helt uakseptabel. De presser og undertrykker land som ikke oppfører seg akkurat som de vil».

Stoltenberg mener følgelig at vi må stå opp mot det kinesiske regimet og handle deretter. Jeg vet ikke om Stoltenberg her hadde vår statsminister i tankene når han uttalte dette, men de faktiske forhold er at Erna Solberg sitter stadig like stille i båten når det gjelder Kina, og viser en stadig like unnfallende oppførsel som tidligere. Hun har sammen med norske næringslivsledere sannelig lært seg å respektere kinesiske «kjerneinteresser» som hun og den norske handelsdelegasjonen ble presentert for av kinesiske ledere i 2016. (Jf. handelsavtalen mellom Norge og Kina dette året. )

Helt til slutt følgende: I dag vil det koste oss relativt lite av bruttonasjonalproduktet (BNP) å redusere utslippene til det nivå som bl.a. FNs klimapanel ber oss om. Om 15–20 år vil det koste oss mellom 20–30 prosent av BNP å tilpasse oss de klimaendringene som da kommer, fordi vi i dag ikke er villige til å gjøre nok.

Derfor behøves det i dag politikere som forteller velgerne om de faktiske utfordringene nasjonen og verden står overfor. (Jf. det siste utspillet fra det internasjonale energibyrået IEA som ber oss umiddelbart å stanse letingen etter nye olje- og gassfelt). Spørsmålet er bare: Hvem av våre hjemlige politikere har før valget og inn i den kommende valgperioden mot til å spille med åpne kort her?

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!