Det absolutt polariserende i denne motsetningen er min begrunnelse for å ta opp temaet til ny vurdering.
Et godhetstyranni er å håndheve et ideal uten barmhjertighet med alle som ikke klarer å leve opp til det. For et ideal er nå engang et ideal, og et menneske er bare et menneske. Det kan være et enormt gap mellom selv et normalt menneske og et ideal. Et godt ideal krever jo intet mindre av oss enn at vi skal være «allgode», det ingen kan være uten Gud.
Så når et menneske blir mistenkeliggjort av kollektivet fordi det ikke føler det rett og rimelig å være noe annet og mer enn et menneske, da har man et godhetstyranni. Et menneske kan ikke være utelukkende godt, men må være et menneske på godt og vondt. Slik er nå engang vårt ufullkomne jordeliv beskaffent.
Det er hårdt, ja, tyrannisk å kreve andre til regnskap for at de ikke er fullkomne. Det samme gjelder jo dem som krever andre til regnskap for det, hvor lite de enn liker å tenke på det.
Ideal uten nåde er grusomhet. Det kan aldri bli noe annet.
La oss ikke glemme dette flere ganger. Men det har herjet vår europeiske kultur i uminnelige tider. Så alt tyder på at vi vil glemme det. Igjen og igjen.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.