– Den gode, gamle protestvisa kan lett bli umusikalsk

At Tove Bøygard er i ferd med å flytte tilbake til barndommens småbruk i Hallingdal etter 30 år i storbyen, fikk følger også musikalsk.
Innenriks

– Det skapte mange tanker, sier Bøygard (52), som synger dem ut på albumet rett og slett kalt «Jord», i alle sine betydninger.

– Fra den jorden vi kan legge hendene i, til moder og klode. Om samvittighet, om opphav, om raushet, hjerte og urett. Om kampen for å leve og overleve. For det går en rød tråd fra å kjenne mold i nevene til å rette ryggen mot likegyldigheten, har den tidligere sosialarbeideren, nå musiker, formulert om bakgrunnen for konseptplaten.

Den følger den sterkt kritikerroste "Blåe drag", som utkom i 2016.

Fra Ål til Blitz

– Det politiske engasjementet har alltid vært med meg, og trigget meg til å skrive sanger. Jeg tror det er mulig å være med på å forandre verden! Når man er så heldig å ha en mikrofon, en stemme, høyttalere og muligheten til å nå ut, må man bare bruke den, sier Tove Bøygard og tilføyer med en latter:

– Jeg er en ivrig demonstrant også!

For etter det hun kaller flukten fra hjembygda fant den 17-årige Tove ut at Blitz-miljøet i Oslo var så langt unna Ål hun kunne komme.

– Man har en plikt til å engasjere seg, nettopp for å unngå den avmaktsfølelsen som mange i verden kjenner på. Årets fredsprisvinner sa det så fint da han sa at vår største fiende er likegyldigheten. Den er det på alle nivåer. Å kjempe mot likegyldighet, og mane til å bry seg, ligger hjertet mitt nært.

Umusikalsk protestvise

Hun snakker politikk så det går rødt, om kampen mot høyrepopulisme og hvordan folk må rette skytset mot makteliten og de politiske strukturene – og ikke la seg settes opp mot hverandre.

Det synger hun om i åpningssporet «Hjarte», der hun undrer seg over hvordan folk hun før kjente med solidariske hjerter, har snudd seg imot sine egne, gamle verdier. Men like rask er Tove Bøygard med å fastslå at sangene må ligge i det hårfine balansepunktet.

– Den gode, gamle protestvisa er en fallgruve, som lett kan bli umusikalsk. Sangen må ha en poetisk grunnmur, som man bruker til å fortelle historien, sier hun. For i americanatradisjonen hun bærer med seg, handler det om historiefortelling.

Da Tove Bøygard ville lage en hyllest til småkårsfolket, løsnet låtskrivingen først da hun innså at hun kunne synge farens historie.

«Småkårstestament» forteller om farens slit på det magre småbruket oppi åsen, om de tre jentene hans som alle reiste ut. Nå vender en av dem tilbake dit for godt – bare det blir vår.

– Ensom sjel

– Kjærligheten til hjemplassen min har vokst med årene, sier Tove Bøygard til NTB. Nå er den like sterk som utferdstrangen hennes i sin tid var, etter det hun kaller en mobbehistorie på ungdomsskolen.

– Noe skjedde, en blanding av at jeg var litt umoden der jeg bodde langt fra andre på en fjelltopp, og ikke klarte å henge med. Jeg gikk i feil klær, mente feil ting, og ble en ensom sjel som ønsket meg så langt vekk det var mulig å komme. Jeg rømte først til Amerika, så bylivet i Oslo, og jeg reiste ikke hjem på mange år fordi jeg hadde så behov for å skape mitt eget utgangspunkt, oppsummerer hun egne ungdomsår.

Men så begynte hun å bruke barndommens småbruk som musikalsk base, som skrivestue. Dit reiste hun for å skrive musikk. Dit ble både Jonas Fjeld og den amerikanske bluegrasskvartetten Chatham County Line med Bøygard-søstrene for å lage plate tilbake i 2013, med spellemannsnominerte «Blågras på Skrindo».

Tradisjonsjul først

Nå skal Tove Bøygard først feire jul på Skrindo, tradisjonsjul med fjøsnissen som får grøten sin på låven og kornband som skal opp til småfuglene. Til våren går det endelige flyttelasset.

– Jeg har bodd midt i asfalten hele mitt urbane liv, og jeg føler at tiden er helt inne for å dra. Jeg er heldig som har en mann som er engasjert og tenker «der skal vi bygge og der skal vi bo». én ting er selve garden, naturen og fjellet som lokker. Men det er også et bra kulturliv i kommunen, og jeg føler meg så ivaretatt og velkommen og ønsket.

Men helt farvel til asfalten blir det ikke, røper Tove Bøygard:

– Vi beholder leiligheten som hytte i byen!