Gabi Gleichmann: – Vi lever i glemselens tidsalder

Tiden for de store, episke fortellingene er ikke forbi. Det er Gabi Gleichmann et eksempel på. Gjør deg klar for «Aurelia».
Innenriks

Få kan ha unngått Gabi Gleichmanns romandebut «Udødelighetens elixir» fra 2012. Slektskrøniken ble nominert til bokhandlerprisen, oversatt til 16 språk – og fikk en kritiker til å konkludere: «Klassisk roman – i magisk tapning».

Nå følger Gleichmann opp med «Aurelia». Her skildrer han Europas og USAs historie i det voldsomme 20. århundre, sett gjennom én kvinnes skjebne. En kvinne som har noen trekk etter forfatterens egen farmor, en dame han traff en eneste gang.

Kalenderen viste 1977 og unge Gabi var i New York.

– Der traff jeg en ensom eldre dame som hadde knappe tre måneder igjen å leve. Hun åpnet seg under vårt korte møte og fortalte meg tre hemmeligheter fra livet sitt, som hun aldri hadde fortalt noen andre, forteller forfatteren. Han utdyper:

– Den ene var at hun som 17-åring hadde født en sønn, min far, som hun ble tvunget til å gi bort. Den andre var at hun en kort periode var Albert Einsteins elskerinne. Sist fortalte hun meg at hennes mann hadde gitt russerne en del av atombombens hemmelighet.

Sprengstoff – på flere vis – tenkte Gleichmann, som visste at han en dag skulle skrive om alt dette.

– Men det gikk lang tid, hele 42 år, før jeg var moden til å ta fatt på skrivingen, sier han til NTB.

– Få likheter

Forfatteren sier at der han i «Udødelighetens elixir» skildret en lang familiehistorie fra et mannlig perspektiv, så visste han tidlig at den neste romanen hans skulle springe ut av et kvinnelig erfaringsgrunnlag.

– Og de fleste kvinneskjebnene i verdenshistorien har hatt dette til felles: De har ikke kunnet velge sine liv, sier han. Og understreker at kvinnen han tryller fram i «Aurelia» ikke er annet enn inspirert av hans biologiske farmor, kvinnen han altså møtte en eneste gang.

– Ettersom jeg vet lite om den kvinnen som het Aurelia Mohr, måtte jeg finne henne opp. Jeg har lånt fra mange kvinners livshistorie.

Gleichmann forteller at han har skrevet fram fiktive karakterer og ikke skildret sin egen families historie. De som leter vil finne at det er få likheter. Men det å hente inspirasjon fra egen slektshistorie, ser ut til å være en trend akkurat nå.

– Ulike forfattere har ulike motiver når de skriver, mener Gleichmann til NTB – og skisserer sine egne beveggrunner slik:

– Jeg er ubegavet i det meste og kan ikke annet enn å skrive. Og så er det jo slik at romankunsten er det eneste som kan gi de døde og bortglemte livet tilbake.

– Er her for å bli

Gabi Gleichmann er født i Ungarn i 1954. Da han var ung gutt flyttet familien til Sverige, der han etter hvert ble skribent, litteraturkritiker og forlegger. På 90-tallet bosatte han seg i Norge.

Familien hans bærer, som de fleste jødiske familier, på spor og sår etter et nådeløst århundre. I den nye boken referer forfatteren blant annet til grusomhetene i Auschwitz og maler fram en scene som vil hjemsøke leseren i dagevis.

Kanskje gjør han det fordi han frykter at vi ikke skal lære av historien?

– Vi lever i glemselens tidsalder. Smerte og voldsomheter er selvfølgelig noe vi gjerne vil fortrenge. Men jeg finner det skremmende at den unge generasjonen vet svært lite om tiden før internett, slår han fast.

Han tror likevel ikke tiden for de store fortellingene er over:

– Ingenting kan erstatte de store litterære fortellingene. De er her for å bli, også i en tid da folk har nesene begravd i iPhone, iPad eller dataskjerm. De har sin plass også når hjernene våre er blitt redusert av bombarderingen fra kjappe, korte, uvesentlige og forgjengelige meldinger. Alle trenger vi fortellinger. Ingenting forener individer, familier, menneskegrupper, folkeslag og nasjoner mer enn historier, myter og historier, utdyper forfatteren.

Og legger til at det er gjennom de store historiene at menneskeheten kommuniserer med hverandre – og har utviklet seg som art.

– Så lenge mennesker gjør erfaringer på jorden, kommer de til å ville formidle følelsene og opplevelsene sine og skape fortellinger som før eller senere blir til store romaner.



(©NTB)