Magne Furuholmen: – Med årene er det blitt mindre skummelt, men like meningsfylt

– Om vi gjør det for penga? Ja, svarer Magne Furuholmen – og ler.
Innenriks

Han sikter ikke til den lille platesjappa i Oslo der det har dannet seg kø på et 30-talls platekjøpere for å sikre seg hans signatur på juleplaten – den første langspilleren hans på 11 år.

Men til at a-ha neste uke sparker i gang turneen der de skal spille 35 år gammel musikk, nærmere bestemt debutalbumet sitt fra 1985, for titusener av publikummere rundt på kloden.

«Hunting High and Low»-turneen tar a-ha til alle verdensdeler, og ifølge bandets hjemmeside er en rekke av konsertene i år og utover i 2020 utsolgt – inklusive turnépremieren i Dublin tirsdag til uken.

Vekk med det kranglete

– Det vi har, er gleden av å spille for publikum og det feirer vi med konserter. Vi har sjaltet vekk alt det kranglete, som plateinnspillinger, modererer Magne Furuholmen sitt første, fleipete svar – der han sitter på et bakrom og signerer julehvit vinyl med svart penn.

Til NRK fortalte han nylig at hjerteflimmeret han har hatt i en årrekke, «blir merkbart verre hver gang jeg skal inn i a-ha». Denne turneen er derfor lagt opp i bolker, så alle kan «kose seg».

Det gir Magne Furuholmen også tid til å gjøre den eneste solokonserten han har planlagt for «White Xmas Lies» i år, og som han gleder seg til å forberede: En gratiskonsert med fullt band i Kulturkirken Jakob i Oslo, for et publikum invitert av Frelsesarmeen.

Gleden og gruen

Da akter han å by på sangene fra det han kaller «en juleplate til trøst og ettertanke, der ingen føler seg utenfor».

– Alt forsterkes i julen og blir så tydelig. Det koselige er ekstra koselig, det triste er ekstra trist. Er man utenfor, er man ekstra utenfor. Da jeg fikk ideen til en annerledes juleplate for tre-fire år siden, sirklet jeg rundt dette med å se tilbake på det som har vært – og grue seg til det som kommer, sier han.

– Jeg liker når ting har evnen til å løfte deg, uten å være glad. Jeg skriver mer og mer melankolsk etter hvert. Jeg har kanskje alltid gjort det, men ambisjonene var annerledes før – mer foroverlent.

Sier Magne Furuholmen, og signerer vinylplateomslag rutinert og jevnt – og uforståelig («det er en M, og det der en F») på noen bunker plater, som plateselskapet ikke vil røpe antallet av.

Seks ansatte på fulltid

– Jeg er privilegert som har en karriere bak meg som gjør at jeg ikke trenger at platen blir en bestselger, sier Furuholmen. Og lurer på om det synes på bildene at fingrene hans er grønnflekkete fra arbeidet med å trykke opp egne kunstverk tidligere på dagen.

– Hvor? I kunststudioet mitt. Jeg har egen trykkpresse der. Og seks ansatte på fulltid, sier Magne Furuholmen.

Etter å ha gjenopptatt solokarrieren som musiker, fattet han også interesse for prosessen bak det å lage en fysisk plate: Han har kjøpt seg inn sammen med blant andre Janove Ottesen i en vinylplatepresse i Stavanger, røper han for NTB.

Mer meningsfylt

Selv når signeringen er unnagjort, sitter Magne Furuholmen og drodler. Han kaller musikk og kunst for et vekselbruk, som inspirerer hverandre «og gjør jorden mer næringsrik».

– Det føles mer meningsfylt etter at du har laget noe du er fornøyd med. Da føler jeg meg bedre. Det gjelder ikke å være så redd: Du legger hodet på blokken når du lager noe. Med årene er det blitt mindre skummelt, men like meningsfylt.

– Jeg leter etter de samme tingene i både musikken og kunsten: Å transportere folk ut av seg selv, og dit jeg var da jeg laget det, forklarer han.

Ute i Big Dipper-lokalet har to tyske a-ha-fans stilt seg i kø. Her kan de komme på nært hold av «Mags». De må bare kjøpe en plate med nokså annerledes musikk enn hva popikoniske a-ha står for. Men Magne Furuholmen blåste gjerne vekk støvet fra de gamle a-ha-synthene og viet seg 80-tallets lydbilde igjen, sier han til NTB: – Det var nesten forfriskende å gå tilbake til den originale lyden og «fjerne» det vi har gjort senere når vi har spilt sangene fra den tiden.

Magne Furuholmen (56) er fascinert av at det er a-has eldste plater som henter inn et nytt og ungt publikum til bandet.

– Åttitallsplatene våre var med på å definere tiåret. Og særlig «Hunting High and Low» hadde så stor gjennomslagskraft. Men vi håpet jo at de senere platene skulle slå an.