I følge han selv er han født «midt under storsildfisket i 1937». Det betyr at hans far – den kjente Harald Bas – neppe var til stede. Som en mann av sin tid måtte nok Harald Bas prioritere sildefisket.
Så gikk det 14 år, og unge Jan var klar for sin sin manndomsprøve: «E gikk på skole og utdanna meg litt, men så fikk e en sjanse til å bli med på sildefisket i 1951. Då var e lettbåtroer med far min på feitsildfiske i Nord-Norge. E var yngst og blei lagt i dobbeltkøy med han som var eldst. Det virka veldig godt det. Det var et eventyrlig liv, og en dramatisk opplevelse for en bygutt fra Ålesund.»
Gullalder
Det som i dag heter norsk vårgytende sild har vært en av naturens store gaver til sunnmøringene. Før gytinga i februar er silda lett å fiske, siden den kommer nært land. På 50-tallet var sildebestanden på topp, og det ga grunnlag for et makeløst fiskeri vinterstid. I januar samlet fiskerne seg i Ålesund, og ventet på at forskerguruen Finn Devold skulle komme med den etterlengta meldingen via radioen om at «silda e koma».
Jan Johansen forteller: «Byen var full av folk som bare gikk og venta. Det var flere tusen fiskere. Det var en kolossal mengde med båter. Alle havnene var fulle, og det var et yrende liv. Alle radioer i båtene stod på fiskeribølge, og alle venta på at han Devold skulle komme inn med sine meldinger. Det var som å ligge på en startstrek i et stort løp.»
Kappfiske
Kvoter var et ukjent begrep på 50-tallet: «Det var ikke begrensninger av nokke slag. Du kunne gjøre et gullkupp, og du kunne like gjerne havne veldig langt ned.», forteller Jan Johansen.
I sildefiskeriene står store verdier på spill, og det opereres med små marginer. Basen, som styrer fisket, ble helten – eller syndebukken.
«40 mann var i sving for å berge et kast på 3.000 hektoliter, eller tre hundre tonn som man sier i dag. Du gjorde alt for hendene, og du var avhengig av samspillet mellom mannskapet og hjelperne. Det hendte at du fikk et kast som var så stort at du ikke klarte å berge det, og da begynte man å slippe ut. Stort sett gikk det bra, men det hendte det var for mye. Da måtte du ha kniven klar for å skjære hull i nota. Dersom du ikke gjorde det kunne båtene tippe rundt.»
Jan Johansen sin far, Harald Johansen, var en av de legendariske basene. Typisk nok kom han fra Nord-Norge, men bosatte seg i Ålesund. «Vi bodde i Kipervika, og hadde god plass. Så nordlendingene var stadig hjemme hos oss. Og e satt i ei krå og bare å hørte på. E fikk ikkje lov å åpne munnen engang før e hadde vært bas sjøl»,forteller Jan Johansen. Vintersildefisket var kort og hektisk. Formuer ble skapt – og brukt.
«De som gjorde det veldig godt hadde kolossale inntekter. Skipperen gikk på sildelaget sitt kontor og henta bunker med tusenlapper. Så var det å ta det om bord og dele ut. Det kunne av og til bli litt for mye pengar – spesielt for oss unge. Men gamlekarene tok tak i oss og varskudde at vi måtte bruke pengene med vett.»
Sildehanker
Også for byens yngste var det inntektsmuligheter. Noen av Ålesunds mest kjente forretningsmenn tjente sine første kroner på å selge sild, som de plukket fra lasten: «Disse guttane starta gjerne si karriere med dette. Å komme om bord i båten med en streng, tre innpå, og fare rundt på byen for å selge. Det var et eventyr i seg sjøl. Spesielt nordlendingene var overtroiske, og de mente at dersom du ikke ga ungene sild, så fikk du ingenting selv når du gikk ut igjen på feltet.»
Jan Johansen og faren drev først og fram fiske med «Harjan», som etter hvert kom i tre utgaver. Han var fisker i over 50 år – fram til han «ble kommandert i land av legen.»
Sildelaget
Jan Johansen har også vært opptatt av organiseringen av fisket. Han var blant annet en pådriver for å starte Norges Sildesalgslag, som han har karakterisert som «verdens beste omsetningsordning for fisk.»
Dagens moderne ringnotbåter er høyteknologiske fangstmaskiner, og metodene til sildefiskerne på 50-tallet er historie. Men en ting gjelder fremdeles: En god fisker må ha teften. Og han må tåle et bomkast. Jan Johansen: «Far min sa at når du har hatt en jævlig dag, og konkurrentene dine går i land fullasta, og du ligg igjen ute på feltet, så skal du ikke gå til køys å telle bomkasta, men si til deg sjøl at det var i dag, men i morgen e det min tur.»
