De siste dagene har jeg passert Harald Torsviks plass i Ålesund til fots noen ganger. Der har en midlertidig gateterminal for kollektivtransport vært under bygging – et eksperiment som skal illustrere hvordan en slik terminal kan bli.

For å være avslørende ærlig: Lenge trakk jeg litt på skuldrene, og var mer opptatt trelasten som snart ville bli til overs. Man veit jo aldri når man får bruk for noen kilometer med lekter og andre byggematerialer.

Men etter hvert som terminalen har tatt form, har andre tanker tatt over. Dette har blitt et spennende eksperiment. Med trelast og torv som pensel, har det blitt malt et spennende bilde av ei mulig framtid.

Da terminalen blei åpna i går, viste den med all tydelighet både hvordan den kan ta imot reisende, gi rom for liv og røre og berike sentrum. Kontrasten til steinørkenen som Rådhusplassen på andre sida av Posthuskrysset utgjør, er slående.

Nå er ikke dette fasiten på hvordan det skal bli. Det er ikke engang en skisse eller forslag til skisse, men en fullskala mulighetsstudie som skal invitere inn nye ideer og tanker, og skape grobunn for en dialog som favner mange og bredt.På en helt annen måte enn en arkitektskisse inviterer dette til å tenke nytt om både byrom, gateliv og busstransport til sentrum i praksis.

Noen dager framover har vi bokstavelig talt fått muligheten til å traske inn i framtida, og bidra til idéskapingen på vår måte. Også byplanleggerne har latt seg stige ned til gateplan, og etablert et midlertidig byplankontor ved terminalen.

La det være klart: Skal vi få flere til å ta bussen handler det ikke om flere arkitekttegna busskur. Det finnes mange eksempler på at det har slått feil. Et tilsvarende forsøk på å etablere en gateterminal i Bodø for noen år siden, ble bare til landets dyreste busskur.

Skal dette fungere i virkeligheten – etter at Europeisk mobiliitetsuke er over, er det viktig å tenke helhetlig både på transportløsninger og utvikling av trivelige byrom som blir møteplasser i stedet for tomrom som vi bare haster gjennom på veg til noe helt annet.Og skal vi komme i mål med slike prosesser, må vi trekke passersirkelen langt utenom det vi vanligvis definerer som sentrum. Dette er ikke en jobb som kan overlates til en arkitekt, en byplanlegger og heller ikke til Ålesunds-politikerne aleine.

Skal vi skape nye og mer klimavennlige transportløsninger og et mer levende sentrum, må vi forene krefter. Bysentrum må være sentrum for mer enn seg sjøl, og det må skapes gode, sammenhengende transportløsninger som omfatter alle bydeler og omlandet.

Ålesund-regionen har muligheter til å komme inn under den nasjonale belønningsordningen for kollektivtransport, som i dag omfatter ni storbyområder. Målt i befolkning er vi allerede større enn flere av dem.

Til åpningen av byterminalen var ordførerne i Skodje og Sandøy forbilledlig nok invitert, fordi disse kommunene har kurs inn i Ålesund kommune. Det er bra, men ikke nok. Skal Ålesund bli den tiende byregionen i belønningsordningen, må hele regionen stå sammen og ikke bare prate i munnen på hverandre.

Det haster. Den midlertidige gateterminalen er snart brukt trelast på veg til returavfallsmottaket på Bingsa eller noe slikt. Før det skjer, bør så mange som mulig fra hele regionen liste seg om bord i dette eksperimentet, og løse billett til debatten om hvordan vi vil at vårt felles sentrum og reisen dit sentrum skal bli.