Når folk viser meg bilder av kjærleik, er det ofte gjennom eit ansikt. Gode draumar om kjærleik er knytt til ansikt.

Draumar om kjærleik lever i oss som minner, erfaringar, men også som lengt og håp. «Lengten er kjærleiken sin hukommelse.» har ein klok teolog sagt.

Kjærleiken er vakker og vidunderleg, som nåden eller som ei overraskande gåve. Å elske er grunntonen i menneskelivet. Vi er skapt i kjærleik, og til kjærleik. I vårt minne ligg lengten etter kjærleik som ei lukt av paradis. Når vi opplever å bli elska, så er det som vi har vore der før.

Påska sine heilagdagar gjev pusterom til å ta vare på det vi elskar. Men dei opnar også for lengten og einsemda. For draumar om kjærleik vert fort møtt av iskald realisme. Kjærleik vert ikkje alltid så fint, harmonisk og evigvarande som vi lengtar etter. Kva om vår lengt ikkje finn gjensvar nokon stad og vi blir kavande og leitande som nordavinden?

For kjærleik er risiko

Å våge å elske er å utsette seg for risikoen for å bli avvist. Kjærleik i perfeksjonismens tidsalder har alltid eit lite ord; nok, med seg. Det ålar seg inn som ein slange og spør: Kva om du ikkje er elskverdig eller perfekt nok? Kva om kjærleik ikkje er nok eller du ikkje får nok ut av den?

Dei kristne bilda av kjærleik i jula er idylliske og harmoniske. Det er stjerner, englar rundt Maria, Josef og det vesle barnet. Dei kristne bilda i påska er fleirtydige. Bilder av eit herja folk som drøymer om den store helten som skal skape fred til evig tid. Draumehelten kjem ridande til byen på eit esel. Han held fram med vennemiddagar i utanforskapet med dei fattige og utstøytte. Han bryt brød, deler vin og protesterte ikkje då han vart arrestert. Han som han elska kysser han på kinnet som teikn på svik, og ein annan fyrer av kraftige gloser om at han ikkje kjenner denne Jesus. Han som heldt fantastiske talar som samla tusenvis av menneske, seier ikkje eitt ord i rettargangen. Slik avmakt, det kan ein ikkje ha. Det er ikkje nok. Folket som ropte Hosianna til draumehelten, brøler at han er ikkje nok. Og den bitre ironien er fullkomen då han blir dømt til døden for å ikkje tru rett og nok. Alle som har fulgt nokon til døden veit kor vanskeleg det er å sjå den vi elskar lide og døy. Eit kors blir bildet av kjærleik i møte med alt som ikkje var nok. Smerta reiv i stykker livet, håpet og draumane om kjærleik.

Påska sine bilder er utfordrande, sjølv dei grommaste filter på Instagram klarer ikkje forskjønne dei. Påskebilda av kjærleiken gjev gjenklang i våre livserfaringar. Kjærleik og tru som vi drøymer om skal vere enkelt, harmonisk og vakkert, møter livet slik det er med smerte, vondskap og naud. Bilder av kjærleik har ansikter som også trår feil, som svik og lyg, som er feige vener, eller unnvikande og sjølvsentrerte foreldre. I verda er det så mange ansikter som er skapt for å elske, som opplever å bli ramma av vondskap.

Kvart bilde er sant, men det er ikkje heile bildet. For bildet av kjærleik påskedag er den oppstandene Kristus som endra historia, rokkar ved eksistensen, og kastar om våre villaste draumar om å bli elska. For ved ein kvar grav, når alt er slutt – er det håpet som stig fram. «Lyset du treng –fint» seier diktaren Helge Torvund. «Påskemorgen slukker sorgen» fordi lyset og håpet vi treng, finst. Ikkje som overflatiske bilder av kjærleik, men som den kjærleik som tåler all vondskap, og framleis elskar.

Bildet av kjærleik påskedag er ei utstrekt hand med naglemerke. Ekte kjærleik er nok. Den held ut livet sjølv, same kor grusomt det kan vere. For det vi ikkje klarer å elske eller å bære, finn gjensvar i utstrekte hender og eit heilagt hjarte som brest. Våre tilsmussa og brotne draumar skal ikkje vere siste bilde om våre liv. Der er nok håp til våre brotne relasjonar og knuste hjarte. Terrorgater i Stockholm er dekt av roser og lys, og på alteret i kyrkjene i Egypt vert det tent lys og delt brød og vin. Som på alteret i kyrkja nær deg.

Så korleis ser bilder av kjærleik ut? Eg er mor og eg hentar i barnehagen. Der oppdagar gjerne dei andre borna meg, før veslejenta gjer det. Då roper dei til henne; «Du er henta, du er henta!» Ho snur seg sakte, – ser meg, og spring glad inn i armane mine.

Av alle bilder på kjærleik er dette bildet litt som å opne ei dør for å smugkike inn i det kristne håpet. Det levande håpet kviskrar; «Du er henta, du er henta» Og når vi sakte snur oss, kan vi springe tillitsfullt inn i kjærleg armar. For vi kjenner att ansiktet til den ekte kjærleiken.