– Du finner alltid en utgang, men sjelden en inngang. Det er min filosofi. Derfor sier jeg ikke nei. Et ja gir muligheter du kanskje ikke får igjen. Som dette med 17. mai-komiteen i Ålesund, sier Cathrine Drevik Ekrem.
Hun overtok som leder i 2014. Det skyldtes en misforståelse. Hun trodde hun sa ja til å heise sju flagg på Kiperviktorget, og skjønte ikke hvorfor hun ble møtt med klemmer og gratulasjoner på første møte.
– Jeg ante ikke at det fantes en komité en gang, der alle korpsene i Ålesund er representert. Komiteen er en veldig flott gjeng. Min styrke er at jeg er effektiv. Vi har ikke mange og lange flaggmøter, sier hun.
– 17. mai-planlegging i seg selv er ikke så himla morsomt, men det å være sammen med mennesker som har noe å bidra med er alltid gøy. Selv har jeg ikke prestert noe som helst her i livet, men folk oppfatter meg kanskje som engasjert. I virkeligheten er jeg bare livredd for å gå glipp av noe. Toget kan være gått hvis du sier nei. Jeg er veldig redd for ikke å fylle tida mi godt nok, og at tida ikke skal strekke til.
– Hva gjør du med den frykten?
– Jeg legger meg seint og står tidlig opp hver morgen. Morgenfugler får mer ut av døgnet.
Fly som fuglen, land i grillen
En gang i tida, lenge før hun ble redd for så mye, var Cathrine en aktiv fallskjermhopper i Oslo. Hun flytta fra Ålesund så fort hun fikk sjansen etter videregående, og hadde ingen planer om å vende tilbake.
Det endret seg 1. mai 1994.
– Det var en dårlig dag for hopp helt fra starten av med mye vind, men vi hoppet til slutt likevel. Jeg fikk nesten gjennomført en kontrollert landing, men 50 meter over bakken tok vinden meg, og jeg landet i et boligfelt på Rygge, på utebordet til en familie som grillet. Det er jo en morsom historie.
– Du ler selv om det kunne ha gått veldig galt?
– Du er nødt til å omgjøre tragiske hendelser til noe lysere for å takle opplevelsen. Jeg skadet kneet og ankelen, men har ingen varige mén, annet enn at jeg kan bli meteorolog med det kneet. Jeg kom hjem til Ålesund i rullestol og ble værende. Ulykken forandret livet mitt. Jeg sluttet å kjøre motorsykkel også etter den dagen, forteller hun.
– Var det fallskjermulykken som ga deg flyskrekk?
– Nei, faktisk ikke. Frykten kom lenge etterpå, etter at moren min døde av kreft i 2003. Psykologen på flyskrekkurset forklarte at angst og fobier kan komme etter traumatiske opplevelser, og hos meg kom frykten snikende da mamma ble borte.
Nærhet
Den siste tida med moren ble et år fylt med kjærlighet og nærhet, for Cathrine var hjemme med yngstejenta og de fikk være mye sammen.
– I natt tenkte jeg på den siste gangen, og måten hun sa «ha det, Cathrine» på da jeg gikk. Hun var tradisjonsbæreren i familien, og jeg savner å kunne ringe henne, savner å bli rettledet. Nå ringer jeg faren min. Vi kan gjerne snakke sammen fire ganger for dag. Jeg er ikke en veldig sosial person, jeg trives med å være alene, men familie er veldig viktig for meg, understreker hun.
Oppveksten med foreldrene og en yngre søster i Larsgården var god, selv om Cathrine aldri fikk oppfylt drømmen om å gå i korps.
Hennes egne døtre har selvsagt fått den muligheten i Larsgården skolekorps, enten de har villet eller ikke. Selv måtte hun lære piano.
– Jeg eier ikke et musikalsk gen i kroppen. Det burde foreldrene mine ha skjønt da jeg fortsatt hadde den samme lille pianoleksa etter tre måneder, ler hun.
At Cathrine er adoptert har aldri vært en hemmelighet. Det var en fortelling i barndommen på lik linje med andre eventyr som ble fortalt.
Å velge og bli valgt
– Det er ikke fordi jeg savnet noe at jeg oppsøkte min biologiske familie da jeg fylte 18 år. Jeg ville bare vite hvem jeg ligner. Vil ikke alle det?
Svaret fant hun hos den to år eldre broren i Meråker som hun aldri hadde visst om. De to ligner. Mye falt på plass for dem begge da Cathrine tok kontakt. Halvannet døgn etter den første samtalen var hun på veg til første besøk, og de ga hverandre et løfte da om å prøve å treffes hver tredje måned resten av livet. Det løftet har de holdt.
– Jeg fikk ikke svar på alt da jeg fant min biologiske slekt, men det lever jeg fint med. Tilhørighet er et valg. Ved siden av broren min i Trøndelag er det her i Ålesund jeg har familien min. Jeg har likevel en drøm om å få bo i Nord-Norge. Det er der asken min skal spres. Vi spøker om det allerede, at døtrene mine kommer til å krangle i bilen på veg nordover, sånn at urnen velter og jeg ender opp i en støvsugerpose i Sandnessjøen.
Hverdagslykke
Et typisk hverdagsmenneske, kaller hun seg. Lykken kan finnes i strikketøy, puslespill og franske sanger med Jacques Brel.
Lykken finnes alltid i yoga, fjellturer og en god bok av Hamsun, Knausgård eller Edvard Hoem. Det er språket i historiene deres som tar henne. Det er som fløyel.
– Jeg leser alltid de siste sidene kjempeseint, bare for å få lov til å bli i flyten enda litt lenger.
Som liten satte hun på kassetter med franske sanger mens hun i timevis la puslespill på gulvet.
– Det er en myte at folk som gjør flere ting samtidig ikke kan konsentrere seg. Vi konsentrerer oss jo om flere ting samtidig. Så jeg fortsetter å strikke gensere som ingen kan bruke, for da gjør jeg i det minste noe mens jeg ser på TV. Jeg hater å ha det kjedelig.
– Jeg liker eggelikør, kryssord og bridge også. Jeg gjør jo bare sånne pensjonistting. Jeg er sannsynligvis Nord-Europas dårligste bridgespiller, men jeg var leder av styret i bridgeklubben en stund. Jeg likte miljøet veldig godt, med mange hyggelige pensjonister.
Et nordnorsk paradis
Cathrine underviser i norsk, samfunnsfag og KRLE ved Skarbøvik ungdomsskole. Hun har alltid visst at hun skulle bli lærer, helt fra hun var utplassert ved Larsgården skole i arbeidsuka. Hun tok bare ikke raskeste vegen fram til målet.
Hun har en bachelor i internasjonal markedsføring fra BI som hun begynte på i Oslo, og har siden studert nordisk litteraturhistorie, romersk politisk historie og kysthistorie. Moderne kunsthistorie står for tur.
– Jeg elsker å studere, og elsker å åpne en ny bok og tenke på alt jeg ennå ikke vet, forklarer hun.
I 2006 var hun endelig i gang med lærerutdanningen i Bodø.
Da oppdaget hun også sin indre nordlending.
– Jeg søkte meg til Bodø fordi lærerutdanningen der var samlingsbasert. Jeg var helt uforberedt på hvor lykkelig jeg blir langs Helgelandskysten og videre nordover. Jeg reiser nordover flere ganger i året.
Ormen i Haram
Det har ikke vært like populært hos døtrene som har blitt dratt med hver eneste sommer.
– På våre feriebilder fra Nord-Norge bobler jeg over av lykke, mens jentene er pottesure. Jeg er fullstendig klar over at jeg er ensom i min elsk for Bodø, men det er jeg som er innenriksminister så de har ikke noe valg. Elisabeth har studert i Bodø dette året, på min anbefaling, og hun hater det.
– Selv elsker jeg lyset der nord, og landskapet med fjell som stuper rett ned i sjøen. For oss med fobier er fjellturer i nord helt fantastiske, for der finnes ikke flått eller hoggorm.
– Hvor ofte har du sett orm?
– Det holdt med den ene gangen i Haram, 1. mai 2006. Siden har jeg ikke vært i kommunen. Barna mine får heller ikke dra til Haram. Sånn er det. Angst er ikke rasjonelt, men begrensende og altoppslukende. Frykten stjeler muligheter fra meg selv. Jeg kommer aldri til å stå på den kinesiske muren, dra til Australia eller klatre fjell i Peru, for flyturene dit er for lange, men jeg er nøye med ikke å dyrke angsten. Uansett hva du velger å gjøre, har du med deg selv, og jeg har alltid vært trygg i den jeg er.
Mye har blitt lettere etter at hun for fire år siden oppdaget yoga. For ei som er rastløs og fort kjeder seg tok det tid å skjønne poenget:
– Yoga handler om pust og flyt. Hele livet handler i grunnen om det. Jeg kan finne den samme flyten i en god bok, på veg mot en varde på fjellet og i en flott time med elevene.
– Med yoga har jeg lært meg pusteteknikker jeg kan bruke når jeg flyr. Eller når jeg går Besseggen og oppdager tordenskyer langt, langt borte. Jeg er en reddhare på mange områder. Alle som kjenner meg vet hva jeg sliter med. Det ser jeg ingen grunn til å legge skjul på. I stedet har jeg alltid med meg valium i veska, sånn i tilfelle jeg skal ut å fly.
– Jeg er flink til å fokusere på det jeg kan. Jeg er en som gjennomfører og ikke en som bare prater. Den gode, gamle filofaxen er et viktig verktøy. Der skriver jeg ned alt jeg har å glede meg til, men det skal være konkrete, gjennomførbare ting som blir gjort. Akkurat nå gleder jeg meg til yogafestivalen i juni.
– Den arrangeres i Bodø.