INTERAKTIVT KART LENGER NEDE PÅ SIDA

– Det er for vått og gjørmete i dag.

Det sa guiden Reidmar Rundberg over telefon på morgenkvisten, før vi skulle dra.  Hang planen, om å kombinere å padle med å gå på Sukkertoppen i en tynn tråd?. Slik er det med været på Sunnmøre: det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert.

Uansett har etterspørselen etter guidet friluftsliv aldri vært større. Anita Nøring i Destinasjon Ålesund og Sunnmøre, forteller at reiselivsnæringa jobber hardt for å sette Norge på kartet.

– Det går ikke an å selge inn alt, så vi må fronte det vi er best på, og det er naturopplevelser, sier hun.

På oppfordring fra myndighetene, starta Høgskulen i Volda opp et eget studium i naturguiding i 2015. Det er altså mange som satser på at naturguiding skal bli ei større næring, og de er i ferd med å lykkes. Hva skyldes det?

Uteguiden med hovedbase på Stranda, ekspanderte og fikk egen avdeling i Ålesund i 2017. Her handler det om kajakkturer med start midt jugendstilbyen, kombinert med fjelltur for dem som ønsker det.

I dag er det tre gjester: den unge damen Amy Smyth fra Irland og det amerikanske, godt voksne ekteparet Tarbell.

Under baugen på cruiseskipet

Mens Amy reiser aleine, er de eldre turtelduene på cruiseeventyr langs Norskekysten.

– Du må ikke tro jeg er noen cruise-type, egentlig liker jeg best aktivitet i naturen, forsikrer Dave meg.

Reidmar Rundberg holder kajakken stabil, mens vi vakler oss oppi. Vi, altså de tre turistene og journalisten, fester spruttrekket og kapsler oss inn to og to i tandemkajakker. Nå sitter vi i det, bokstavelig talt.

"Du må ikke tro jeg er noen cruise-type"

- Dave Tarbell, cruiseturist

Heldigvis gjør dobbel kjøttvekt kajakkene ekstra stabile Eller? Jeg og Amy dreier mot høyre, rett mot hurtigbåten og vi skjønner ikke hvorfor. Det hjelper ikke samme hvor mye vi kaver for å holde rett kurs.

– Går det bra? Dere trenger ikke å bruket roret hvis dere ikke vil, roper Reidmar.

Aha! Vi heiser roret, som vi uansett ikke klarte å bruke, og tar igjen gruppa. Amerikanerne har mer kontroll. Sue Tarbell smiler bare kjekt når hun får sjøsprøyt i ansiktet. Vi padler tett opptil det fortøyde skipet som for tiden er deres hjem: Norwegian Jade.

Der er livbåtene senket, og satt i skytteltrafikk for innbyggerne av den flytende byen. Selv om livbåter ser små ut i forhold til cruiseskip, er de store i forhold til kajakkene vi sitter og bølger i.

Cruiseturismen er både omfavnet og utskjelt. For noen er den et symbol på forurensning, for andre hovedingrediensen i levebrødet. Uansett er det et faktum at det kommer mange cruiseturister. Det er ikke slik at alle disse bare ønsker å drikke vin i le av skipets vegger, eller kjøpe trollfigurer i Geiranger sentrum. Noen av dem vil ut på tur og inn i naturen. Det kan gi store markeder for naturguider som Reidmar (+).

Imponerte fjell-amerikanere

Vi passerer svidde pallerester på Slinningsodden. Reidmar, som er svensk, ber meg forklare denne tradisjonen. Jeg sier at det ble slått verdensrekord i bålhøyde her i fjor. Utover det kan skikken vanskelig forklares, den må bare oppleves. På Hessa setter vi beina i taren og kommer oss på land.

– Kona liker å padle, jeg foretrekker å gå i fjellet, så dette er perfekt for oss, forteller Dave. Det han sier, stemmer bra med at smilet hans blir gradvis bredere oppigjennom stien.

Ekteparet er opprinnelig fra fjellstaten Colorado i USA.

Sue kommenterer grunnen vi går på, liker at bakken er mykere enn hva hun er vant med fra de knusktørre fjellene hjemme. Vi ser noen multer, røde av umodenhet, cloudberries på engelsk. Sue mener det ligner en krysning mellom bringebær og jordbær, hun plukker selv villbringebær i fjellene hjemme.

– Hvorfor komme hit til Norge og kjøpe guidet tur, spør jeg henne.

Hun grubler litt uten å svare, før hun plutselig setter i et «wow!» i det vi plutselig får utsikt. Sues reaksjon er svar nok på spørsmålet. Vi ser utover Giske, Haram, Aksla, jugendbyen og Sula, for å nevne noe. Alt rammet inn av sund smale som åler, et dryss av øyer i all størrelser og fasonger, og sjø som blir fjorder når vi retter øynene mot øst, slik statuen av turpioneren Randers, som står på Aksla, ser mot Sunnmørsalpene.

Fall

Mens Randers skuer mot de over tusen meter høye tindene, er vi knapt nok over skoggrensa. Reidmar gjentar den sure beskjeden sin:

– Vi bør ikke gå helt opp på Sukkertoppen i dag, det er fryktelig glatt på slutten.

Det til tross for at lokale barnefamilier og mosjonister med vinglete hunder, iler opp og ned toppen. Undervurderer guiden oss?

Tankene mine avbrytes av at Reidmar forteller om det gamle Ålesund som brant opp i 1904, og jugendbyen som så ble reist; som en Fugl Fønix steg byen opp igjen, kan man si. Her oppe ser vi også hvor vi har padlet. Herfra virker det langt. Særlig når vi titter ned på de ørsmå strekene som er kajakkene våre.

Nå begynner vi faktisk å få dårlig tid. Dave og Sue må være tilbake på cruisebåten sin seinest 17.30. Det er på vei ned det skjer uhell. I verste fall ulykker. Dave prater ivrig prat med Reidmar om laust og fast. Stien er først og fremst laus og plutselig sklir amerikaneren! Han lander kontant på ryggen, i søle og stein.

For to år siden, så jeg en tysk turist falle slik som det der. «Kneet mitt er ikke like sterkt som før, og jeg føler meg usikker på tur», skrev han til meg i en e-post, nå to år etter. Men Dave er ei fjellgeit og spretter uskadd opp igjen.

Å nærmest nekte gjestene gleden av å nå toppen og skue utover endeløst hav, det kunne virke overdrevent defensivt fra Reidmar sin side. Nå henger det på greip. Guiden har alltid rett, er det noe som fortsatt ikke heter.

Instagram som belønning

Reidmar kan bekrefte at naturguide-bransjen er i vekst. Han setter det både i sammenheng med både at folk har fått smaken på være aktiv i naturen, og at man nå har sosiale medier som scene.

"Ei ulykke er nok til ødelegge alt"

- Reidmar Rundberg, guide

Mulighetene til å sanke likes kan være motivasjon større enn enhver tursjokolade. Men man kan vel dra på tur uten guide?

– Hvorfor skal man betale for guide?

– Guider har kunnskap, turerfaring og har satt seg grundig inn i de lokale forholdene. Det sier guiden sjølv litt markedsførende.

– Men, ei eneste ulykke kan være nok til å ødelegge alt for et firma, ja kanskje for hele bransjen utdyper han og hever øyenbrynene.

På vei tilbake har vi god fart i medvind, slik erfarne padlere ofte beregner på forhånd. Dermed rekker Dave og Sue tilbake til cruiseskipet sitt med komfortabel margin. Reidmar spyler saltvann av redningsvestene og ønsker velkommen tilbake.