Nå har heller ikke den ferske visepresidenten i NHO noe behov for å bli sett eller verdsatt. Hun etterlyser bare mer forståelse for at verdier må skapes, og at de som står for denne verdiskapingen må få levelige vilkår.
– Som å slippe å betale formuesskatt?
Inger-Marie Sperre betaler et par millioner kroner i skatt i året, og skatt betaler hun med glede, forsikrer hun. Men når det gjelder formuesskatten, har Inger-Marie følt seg litt ukomfortabel. Ikke fordi hun ikke står støtt på «NHO-linja» om at skatt på arbeidende kapital kan dra teppet under beina på de små og mellomstore bedriftene. Det handler mer om at hun ikke kjenner seg igjen når det blir framstilt som om dette handler om grådige rikinger som vil lure seg unna forpliktelsene til fellesskapet.
– De fleste av oss jobber knallhardt for å skape verdier og arbeidsplasser. Vi trenger sterke lokalsamfunn, og det vil vi legge til rette for med privat eierskap.
Fikk toppjobben
Nå sitter hun sjøl på toppen hos Brødr. Sperre som er en av de største aktørene i norsk fiskerinæring. Inger-Marie tar seg av de mer administrative tingene i familiefirmaet, mens brødrene Kjetil og Arne kan konsentrere seg om andre oppgaver. Da det ble klart at Inger-Marie skulle overta jobben etter storebror Kjetil, sa hun til Sunnmørsposten at det var ei bra og helt udramatisk løsning. Og slik er det fortsatt.
– Dette lasset drar vi sammen – brødrene mine, jeg og alle de flinke folkene som jobber sammen med oss. Dette er et lagarbeid.
Om å få respekt
Inger-Marie og brødrene vokste opp i og rundt sjøbua på Ellingsøya, og det var aldri noe spørsmål om hvor det skulle sommerjobbes.
– Et veldig spesielt og bra miljø der det ble gitt klare meldinger, forteller Inger-Marie.
Språkbruken bærer fortsatt preg av omgivelsene. Adm. dir Sperre kan visstnok brenne av noen gloser som ikke er for sarte sjeler.
– Må du tøffe deg litt for å få respekt?
– Før i tida fikk bedriftseierne respekt hos sine ansatte hvis de tok på seg kjeledressen og tok et tak på «gølvet». Nå har det blitt annerledes, og spesielt i bedrifter som vår med mange utenlandske ansatte. De er vant til en annen kultur, og synes ikke det er like greit at sjefen tråkker rundt sammen med dem i olabukse og joggesko og er jovial. Jeg har jobba med å finne en form som fungerer, og innrømmer at jeg fortsatt sliter med å få det til. Det er liksom ikke min stil å være autoritær og holde avstand til folk.
– Ikke? Noen vil hevde at du kan virke både streng og bestemt.
– Gjør jeg? Kanskje fordi jeg synes det er viktig å være klar og tydelig. Jeg kan nok virke strengere enn jeg egentlig mener å være, og jeg prøver å være åpen for innspill og korreksjoner.
Politisk turbulens
Hun var heller ikke til å misforstå i oktober i 2011 da hun trakk seg som gruppeleder for Høyre i bystyret.
«Jeg kan ikke leve med slike hersketeknikker», sa hun til Sunnmørsposten da det storma som verst rundt fordelinga av kommunale verv. Bakgrunnen var en epost fra partinestor Svein Tømmerdal til resten av gruppa – en epost Inger-Marie Sperre tolka som mistillit, og mente hun ble tillagt motiver hun ikke hadde.
– Jeg har aldri vært opptatt av egne posisjoner og politisk karriere. Jeg gikk inn i politikken fordi jeg trodde jeg kunne bidra med noe positivt for denne byen. Da var det ikke greit at det ble skapt et inntrykk av at jeg var i ferd med å grafse til meg feite politiske bein.
Inger-Marie har ikke noe ønske om å trekke gamle konflikter fram i lyset igjen, men det som skjedde tok hun tungt. Kanskje spesielt fordi angrepet kom fra en kant hun minst venta det.
Neste smell kom i budsjettbehandlinga året etter. Som gruppeleder hadde Sperre jobba hardt for å få til et budsjettflertall uten Frp. Innad i Høyre var det sterke krefter som ikke uten videre ville splitte et flertall som hadde sittet med makta lenge. På budsjettmøtet gikk Sperres sentrumsprosjekt ad undas. Leif Hovde i KrF brøt ut, og til alles store overraskelse stemte Frp for Aps budsjett.
– Og jeg fikk skylda.
– Politikk er ikke for pyser. Ga du deg for lett?
– Det kan godt hende, og jeg kunne kanskje ha spilt korta mine annerledes. Men som gruppeleder måtte jeg ha et lag rundt meg. Det hadde jeg ikke.
– Var takhøyden i Høyre for lav?
– For meg var den det.
– Hva gikk galt?
– Løsninga var nok ikke godt nok forankra i ei gruppe som dro i ulike retninger. Det må jeg ta på min kappe, men det ble noen tøffe tak.
Da Ålesund Høyre støvsugde medlemslistene på jakt etter en ordførerkandidat før valget i 2014, var det folk i partiet som mente at den helt opplagte kandidaten var skjøvet ut.
Tursti og rådhus
– Men det skjedde mye positivt også. Jeg tar gjerne mye av æren både for den nye rådhusfasaden og turstien fra Bogneset til Åse. Erfaringene fra lokalpolitikken har vært en god ballast i arbeidet med næringspolitikk, og folk som Eva Vinje Aurdal og Knut Anders Oskarson har vært viktige for min politiske «dannelse».
– Kommer du tilbake til bystyresalen?
– Etter at jeg var ferdig med vervet som styremedlem i AaFK, var jeg litt frustrert. Da jeg gikk fra det siste styremøtet, sa jeg at jeg aldri kom til å sette mine bein på Color Line Stadion igjen. Det ble det sjølsagt ikke noe av. Jeg er på alle hjemmekampene.
– Hvordan skal vi tolke det?
– At jeg ikke er til å stole på, ler hun.
Inger-Marie Sperre er utdanna jurist, og har jobba både for påtalemakta og som dommer. Hun har også vært medlem i kontrollkommisjonen for psykisk helsevern, og drev egen advokatpraksis sammen med Mette Ekroll Nyland.
– Et godt grunnlag for å se at ikke alle har det like bra?
– Utvilsomt. Det har vært mange ulike skjebner. Jeg har hatt et ekstra sterkt engasjement for voldtektsofre som sitter i retten og får en oppfatning av at de selv har ansvar for overgrepet. Og jeg har sett at kvinnelige meddommere har en tendens til å fordømme et voldtektsoffer strengere enn menn. Her holdes den moralske fanen høyt. Slike holdninger kan ødelegge folk.
Sjømatsjef
I tillegg til en krevende jobb og vervet i NHO, er Inger-Marie Sperre også styreleder i Sjømat Norge–NHO-organisasjonen for over 500 sjømatbedrifter.
– Vi representerer framtidas næring i et land som har vært oljedopa altfor lenge. Næringa har mista flere konkurransefortrinn, og utfordringa er å finne nye. Nå er det snart valgkamp, og da snakkes det helst om hvordan velferden skal fordeles – ikke om hvem som skal skape den. Næringspolitikk handler ofte om interessekonflikter der politikerne ikke alltid blir populære hvis de snakker næringslivets sak. Arealkonfliktene rundt havbruk er et godt eksempel. Nettavisa iFinnmark skrev nylig at havbruksnæringa skaper mistrivsel, og at folk som vil hente seg ei «koking» får ødelagt fiskeplassene sine. Men hva i all verden skulle folk langs Ullsfjorden ha levd av hvis det ikke var for oppdrettsnæringa? Trivsel og kokfisk?
Sjøl trives Inger-Marie usedvanlig godt med fotball. Enten «live» på CLS eller foran TV’n hjemme på Fjelltun med ei øl i armlengdes avstand.
Samvær med tantebarna prioriteres høyt.
– De seks er fra 28 til 10 år, og nå har jeg jammen blitt grandtante også. Er det ikke det det heter? Det blir ikke alltid så god tid til dem som jeg kunne ha ønska, men jeg er veldig glad for at brødrene og svigerinnene mine har «delt» ungene sine med meg.
Gleden er utvilsomt også på ungenes side. I hvert fall hvis det stemmer at hun er morsom, kjapp i replikken, ujålete, nedpå og dønn ærlig. Ingen dårlig tante det. Men de kan visstnok ikke forvente å bli tatt med på spennene ferieturer. Inger-Marie er nemlig ikke særlig glad i å reise.
– Når jeg ligger i senga mi og hører det siste Oslo-flyet over hustaket, er jeg alltid glad for at jeg ikke er om bord. Jobb og styreverv betyr mye reising. Da er det helt ok å slappe av hjemme eller med hagearbeid hos mor på Ellingsøya.
– Og butikken går bra?
– 2016-resultatet ble ikke så bra dessverre, men det går opp og ned i denne bransjen.
– Sover du dårlig om natta når det går ned?
– Jeg prøver heller å koble tankene mine over på alt det positive vi bidrar med. Folk har en jobb, vi kjøper fisk for hundrevis av millioner og bedrifta skaper ringvirkninger i lokalsamfunnet. Det må da være bra?