Ålesund har ikke alltid vært størst, men står i dag for hele 90 prosent av den norske klippfiskeksporten.

Kristiansund var størst først. Der går klippfiskens historie tilbake til 1690-åra, og byen har feiret fortida med egen klippfiskopera, «Donna Bacalao», og har klippfiskmuseet som en avdeling av Nordmøre museum. Der er Odd W. Williamsen konservator. Han er en av bidragsyterne i den nye «Klippfiskboka» som ble lansert denne uka.

Til Sunnmørsposten sier han:

– Klippfiskens historie i Kristiansund er byens historie. Da de nye tidene kom etter krigen klarte ikke kristiansundere å frigjøre seg fra historien, men insisterte på å fortsette å tørke fisk på berget, slik de alltid hadde gjort. I Ålesund var folk mer fryktløse og satset alt på den nye teknologien med tørking i skap.

– I Kristiansund handlet alt om tradisjoner når det gjaldt klippfisk, alt skulle gjøres på gamlemåten for det ga fisk med best kvalitet. I Ålesund handlet det om volum og penger på bordet. Det viste seg å være en mer lønnsom holdning, sier Williamsen.

Opp og fram

Samfunnsstrukturen i de to byene var også svært ulik. I Kristiansund var klippfisknæringa dominert av et væreiersystem med noen få mektige familier, klippfiskadelen.

– Bedriftslederne der var enten født til det, eller de var utlendinger. I Ålesund var det folk på gulvet – fiskere og fiskebønder, som ble ledere og eiere. I Ålesund kunne hvem som helst starte i det små, og så slå seg opp og fram. Der lot de seg ikke stoppe av ærefrykt for folk over seg, slik som i Kristiansund, påpeker Williamsen.

Arnljot Løseth er inne på det samme i kapittelet han har skrevet i Klippfiskboka, om 1900-tallet da Ålesund tok over som viktigste klippfiskby. Løseth er professor i historie ved Høgskulen i Volda.

I 1947 sto Møre og Romsdal for 91 prosent av klippfiskeksporten, skriver han. Ålesund og Sunnmøre leverte en tredjedel, mens Kristiansund og Nordmøre leverte dobbelt så mye. Så snudde det. I 1955 eksporterte Ålesund litt mer klippfisk enn Kristiansund, og i løpet av 60-årene ble Ålesund bortimot enerådende i produksjon og eksport.

Fire intense dager med tysk bombing av Kristiansund i april og mai 1940 er en del av forklaringen på det store skiftet, sier Odd W. Williamsen.

– Bombing og brann hadde nærmest utradert det meste av klippfiskanlegg i byen. Da erstatningene så ble utbetalt, var det mange som mente de kunne se en lysere framtid i frys og seifilet.

Det ble ingen suksess. Prisen på sei var for eksempel utover 60- og 70-tallet langt lavere enn torsk.

Torsken kom inn i varmen

Klippfisknæringa på Sunnmøre var ikke krigsskadd slik den var lenger nord. Her var fiskerinæringa også mye mer variert i utgangspunktet, med både klippfisk og sild, og produksjon av alt fra tørrfisk og tran til hermetikk, reker og hundemat.

Og nå tok innetørking i skap helt over for tørking på berg. Teknologien var blitt forsøkt innført i Kristiansund allerede i 1880, men der møtte den hard motstand. Der kristiansunderne var villige til å satse nytt da de vendte seg mot frys og sei, var de konservative i forhold til klippfisken.

– Tørking på berg ga den beste kvaliteten på fisken, og god kvalitet hadde Kristiansund levert i flere hundre år. Det hjalp lite når markedet heller ville ha noe annet, sier Williamsen.

Dette andre var billigere innetørket fisk som var hvit. Kunstig tørking tok bare 5–6 dager, og kunne gjøres året rundt. Tørking på berg tok tre til fem uker, var vær- og årstidsavhengig, og gjorde fisken gul.

I kampen om det viktige råstoffet viste fiskerne på Sunnmøre og i Romsdal teft da de dannet eget fiskesalgslag i 1945 og satset på auksjon framfor minstepris. Auksjonssystemet ga fiskerne høgere pris, og det ble raskt attraktivt å levere fisk på Sunnmøre. Samarbeidet mellom banker og fiskere var bedre her i forhold til lenger nord, og også det bidro til at Ålesund ble klippfiskbyen den er i dag.