En god majoritet av norske velgere har svart at de er helt eller delvis enig i følgende: «Politikernes sjarm og talegaver er viktigere enn kunnskap og saklighet».

Dette går fram av en undersøkelse som Kantar TNS foretok for en tid tilbake. Valgforsker og professor ved NTNU Toril Aalberg, sier ved samme anledning at det er avgjørende å nå fram i media, og spesielt på sosiale medier og TV, da disse er de viktigste nyhetskildene for majoriteten av velgerne.

Og erfaringene fra årets valgkamp viste også at dagens politikere opptrer i stadig høyere grad ukritisk på medienes premisser, der disse som vanlig langet ut med sine tidvis overfladiskheter. Dette viser også oppfatningen som flertallet av velgerne har, at det er krangel og konflikter, fremfor saklig debatt media i all for stor grad er ute etter. At det meste dreier seg om penger viser også følgende forhold:

Velgerne er glad i bestikkelser. De sier ja takk til politikere som kaster penger etter dem. Løfter om skatte- og avgiftslettelser er sikre vinnere. Og vi snakker om skatte- og avgiftslettelser i milliardklassen, og så glemmer en kanskje at disse lettelsene på en eller annen måte må tas inn igjen på det store budsjettet.

Det sørgelige ved dagens politiske virkelighet, er at de fleste aktører som er med i spillet om makt og innflytelse, synes å tro at den menneskelig hjerne er endimensjonal. De synes å tro at bare en pøser på med penger til en befolkning som allerede er overmett av materielle ting, så ordner det meste seg.

Les fleire saker om stortingsvalet 2017.

Kanskje burde våre politikere være mer opptatt av folks lykke. For et etter hvert anerkjent faktum er følgende:

Nordmenn er kanskje verdens rikeste, men dette er ikke det samme som at vi er de mest tilfredse. Og selv om velstanden er kraftig forbedret de siste tiårene, har ikke og tilfredsheten økt tilsvarende. Kanskje er situasjonen snarere tvert imot den at det er kravmentaliteten og utilfredsheten som i stadig større grad får rå grunnen.

Nå kan selvfølgelig ikke våre politikere i en valgkamp gå ut og love folk mer lykke i hverdagen. Det er til sjuende og sist ingen andre enn oss selv som kan skape det gode liv. Og så kan en kanskje si at det er politikken som til enhver tid føres, som skaper dets forutsetninger.

Men dersom en og annen av våre politikere i det minste gjorde et forsøk på å løfte blikket, og prøvde å se lengre og videre enn til neste valg, så ser en noen perspektiver som ikke er så lystelige. Tenk om noen av disse kvinner og menn som nå ble valgt inn 11. september, på vegne av oss velgere kunne stikke fingeren i jorden, og prøve å se følgende:

Det vi trenger mer enn noen gang er politikere som kan manne seg opp, og kanskje ta i større grad inn i de respektive partiprogrammene begreper som barmhjertighet, nærhet og rettferdighet. En bør begynne å se på hva disse begrepene faktisk inneholder, og handle deretter. Og da ville det kanskje omsider begynne å demre for oss at vi som reiser på første klasse her i verden, til de grader er bortskjemte. Vi må snart begynne å tenke på annet enn vår egen lommebok, og gi litt mer av det sanseløse overskuddet som beviselig finnes både privat og offentlig.

Det som er i ferd med å bli konsekvensen av at vi i den rike delen av verden ikke snart bremser på den rovdrift vi foretar både på natur og mennesker, er uoverskuelige, og på ganske kort sikt katastrofale. Og det som ikke lenger burde være særlig interessant å lytte til i en valgkamp, er politikere som gjensidig beskylder hverandre for løftebrudd. Den platen har vært kjørt ustanselig i tiår nå, og er ikke annet enn spill for galleriet, og en slags plattform for egne politiske ambisjoner.

På den ene siden må en faktisk snart sette inn drastiske tiltak for å redde miljøet, og dermed fremtiden. På den annen side: Den politiker som åpent går inn for slike tiltak, får neppe stor nok oppslutning til å gjennomføre disse. Slik havner en i en ond sirkel av unnfallenhet og handlingslammelse. Dette var også årets valgkamp også et slående eksempel på.

Stanghelle sier videre her følgende: «Det kan virke som norske politikere for lengst har sluttet med å kreve noe av landets borgere. Snarere mer enn aner vi en nesten lammende redsel for å irritere den jevne og velfødde nordmann. Vi vil jo så gjerne redde verden, bare det ikke krever at vi selv må ofre noe av vår velstand og behagelige tilværelse».

I dag vil det koste oss en brøkdel av bruttonasjonalproduktet (BNP) å redusere utslippene til det nivå FNs klimapanel ber oss om. Om 15–20 år vi det koste mellom 20 og 30 prosent av BNP å tilpasse oss de klimaendringene som da kommer, fordi vi dag ikke er villige til å gjøre nok.

Derfor behøves det i dag politikere som forteller velgerne om de faktiske utfordringene nasjonen og verden for øvrig står overfor. Men hvem av våre politikere har i den kommende stortingsperiode og i tiden framover mot til å gjøre nettopp dette?

Eimar HagenEggesbønes

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.