Likevel ser hun ikke på seg selv som et supermenneske.

Etter en hektisk sommer med turné rundt omkring på norske festivaler, er Amanda tilbake i studenttilværelsen i Trondheim. Fra femte etasje i leilighetskomplekset hun bor i, kan hun se ned på lesesalen. I en alder av 20 år satser Amanda på musikk samtidig som hun studerer medisin på tredjeåret ved NTNU i Trondheim. Poptalentet fra Tennfjord vrir seg når det blir nevnt.

– Jeg er så redd for at det skal bli oppfattet som om jeg er en flink pike som gjør alt på en gang. Jeg er ikke et supermenneske. Alle engasjerer seg i noe. Andre engasjerer seg i studentfrivillighet, jeg engasjerer meg i musikk. Det er bare det, forteller Amanda.

Meningsfull musikk

Studenthybelen oser av musikk. Når praten ikke går, er det Amandas nynning som fyller rommene. Stua er innredet med piano og gitar. Ved siden av pianoet står det en LP-spiller med tilhørende LP-plater. Amanda påpeker med latter at det er stereotypisk å ha LP-spiller når man er involvert i musikk. Det er her i den lille stuen at Amanda setter seg ned etter en lang dag på skolen. Da lar hun det kreative ta over hjernen og musikk skapes.

– Det er deilig å ha det så variert. Medisin er veldig mye struktur og lesing, mens musikk er mer flytende. Jeg slapper av med musikk, men også omvendt. Musikk kan være krevende. For eksempel låskriversession, da går man inn i et rom med ukjente og skal lage en låt fra begynnelsen av. Det er ekstremt tungt. Da er det deilig å sette seg ned og lese medisin. Da trenger jeg ikke å være kreativ, sier Amanda.

Helt siden Amanda vant Musikkprisen i 2015, har det gått oppover for sunnmøringen og hun har blitt en av musikk-Norges fremadstormende artister. I fjor var hun med i Tv2-programmet The Stream og under årets Bylarm, Skandinavias viktigste arena for nordisk musikk, vant hun forbildeprisen på 50.000 kroner. Musikken hennes blir lovprist av kritikere og publikum. Musikkanmelderen i studentavisen Under Dusken skrev «Amanda Tenfjord er om mulig det aller største vokaltalentet som gjester Pstereo i år» om konserten hun hadde på festivalen i Trondheim.

– Det var skikkelig gøy. Man skal jo ikke bry seg så veldig mye om anmeldelser fordi det er skummelt og hvem som helst kan anmelde. Men når det er en god anmeldelse er det bare artig. Jeg vil at vokal skal være viktig i musikken min og at det ikke skal drukne i alle andre elementer.

Til nå har hun gitt ut tre singler, og de har nådd langt allerede. Låtene hennes har over hundretusener av avspillinger på Spotify, og det uten et markedsapparat i ryggen.

– Jeg vet ikke hvordan det har skjedd. Det må være flaks. Men det er sykt gøy at musikken når ut uten et apparat. Det er ofte jeg sitter og tenker at «nei dette går ikke. Jeg klarer ikke å lage ny musikk og at jeg er tom». Men så blir jeg påmint at jeg har klart det før. At folk lytter til den må jo bety noe. Det er stor motivasjon til å fortsette, sier Amanda.

Låtene hennes er såre og bærer preg av det melankolske. De er personlige for Amanda.

– Det er vanskelig å skrive om upersonlige ting. Av og til skulle jeg ønske at jeg klarte å skrive låter som ikke var så sårbare. Det er ofte at jeg skriver og plutselig begynner å grine fordi det går opp for meg at det er slik jeg tenker. Det er sårbart for meg. Det er selvsagt skummelt å synge sine egne sanger, men jeg prøver å distansere meg litt ved å si at det ikke handler om meg. Bare for å ikke gi innpass inn i sjela mi.

Etter flere konserter, har hun blitt vant med å vise fram låtene sine for et lyttende publikum. I løpet av sommeren har personer i publikum begynt å gråte av Amandas sterke stemme og ømme låter.

For Amanda er det viktig at musikken hennes er meningsfull og at den utløser følelser, både for henne og lytterne. Ifølge henne selv er de beste sangene skapt av noe som har trigget henne.

– Det kan være at noen sier eller skriver noe som jeg bare må lage en sang av. Eller det kan være noe som skjer med nær venn, for eksempel død. Andre ganger kan det være at jeg sitter en god stund og prøver å framprovosere en låt. Det blir sang ut av det også, men de beste låtene er de som har kommet av seg selv. At den har vært i hodet mitt i flere uker. Det kan være følelser som har bygd seg opp over lang tid og så må jeg bare få det ut. Det varierer veldig om det handler om store temaer eller små temaer.

Et ord som går igjen i møte med Amanda er medmenneskelighet. En trigger som satte i gang følelsene for Amanda var flyktningkrisen.

– Det viser at noen mennesker separer oss. At vi tenker dem og vi, i stedet for å tenke at det er et stort «oss».

Amanda blir ivrig når hun prater om det. Hun lener seg fram og retter opp ryggen før hun fortsetter i det samme engasjerte tempoet.

– Bare fordi noen er født et annet sted så har de rett på mindre. Jeg forstår ikke det. Jeg måtte skrive en sang om det fordi jeg ikke forstår det.

Amandas medmenneskelighet var også en av faktorene for at hun valgte medisin.

– Jeg kan ikke komme på noe finere å jobbe med. Jeg er så glad i å møte nye mennesker og høre deres historier. Det fins ikke noe mer spennende enn mennesker. For eksempel det å jobbe i Leger uten grenser. Spesielt med tanke på det som skjer med flyktningene i Hellas. Det hadde vært fint å hjelpe til der.

Avhengig av støtte

Ifølge Amanda kommer hun fra en lite musikalsk familie, men musikk har likevel vært en lidenskap for henne.

– Jeg skulle alltid få mamma til å synge gjennom hele sangboka hver kveld før jeg la meg.

Amanda var et aktivt barn, der musikk sto i sentrum. Da hun var fem år begynte hun å ta pianotimer, og som sjuåring begynte hun med sang og dans.

– Det var mamma som fikk meg til å begynne, og så ble jeg bare hekta. Men jeg skal ikke lyve, det var til tider et slit å måtte øve på piano. Det var først da jeg begynte å lage min egen musikk at jeg kunne sitte i flere timer med det uten å tenke over det.

Det var da Amanda fikk sin første gitar som 16-åring at hun begynte å lage sin egen musikk. Hun trodde ikke hun kom til å få det til, men personer rundt henne ga henne den selvtilliten hun trengte. Hun tok sangtimer hos Solveig Håvik, mor til vokalist i Highasakite, og Håvik overtalte Amanda til å skrive sin egen låt.

– Jeg hadde på øving snakket om at det hadde vært gøy å lage min egen musikk. Jeg tenkte at «nei, det får jeg ikke til». Men så begynte jeg å spille forskjellig på en øving og så laget vi bare musikk der og da. Til neste gang skulle jeg lage en låt, og det gjorde jeg. Det var «Run», og den kom veldig raskt. Som om den hadde vært der veldig lenge.

Amanda erklærer at hun aldri hadde klart seg uten all den støtten hun har fått fra lærere, foreldre og andre personer rundt henne som har utfordret henne til å synge.

– Man er avhengig av å ha flinke personer rundt seg. At man har folk rundt seg som sier du er god nok og at dette klarer du. Det er viktig.

Tar dag for dag

Da hun vant Musikkprisen i Ålesund innså hun at musikken hennes kunne nå et større publikum enn bare familie og venner.

– Da tenkte jeg at det er faktisk ikke bare mamma og pappa og venner som liker musikken min.

Amanda hadde ingen klar plan om at hun skulle bli artist, men Musikkprisen var utslagsgivende for at hun turte å satse på musikk.

– Det var en motivasjon og så har det bare ballet på seg.

Sommeren 2017 har vært Amandas første sommer med turnering, det har gitt mersmak. Hennes største drøm nå er å drive med musikk. Likevel forsøker hun å tenke lite på fremtiden.

– Det er vanskelig å spå framtida. Jeg har håp, men tar dag for dag. Jeg er ikke glad i å lage forventninger til meg selv, og redd for å bli skuffet. Dessuten har jeg ikke dårlig tid. Jeg vil ikke stresse.

Er det skummelt å satse 100 prosent på musikk?

– Selv om det oppfattes at jeg ikke gjør det, så satser jeg på musikken. Jeg bruker mye tid på det. Det er det jeg driver med. Alt begynner med en god låt. Hvis jeg fokuserer på det, så tror jeg at det blir veldig bra. Så får alt det andre, som plateselskap, komme etter hvert. Men jeg har sjukt lyst til å ha flere somrer som denne.

Det å kombinere medisinstudier og en karriere innen musikk kan være utfordrende.

– Skal du bli god i noe krever det tid. Jeg vil ikke gjøre to ting 50 prosent. Det er det jeg er redd for, men så langt har jeg ikke følt på det.

Selv om en del av medstudentene hennes mener hun burde slutte med medisin og bare drive med musikk, kjører Amanda begge løp med stor innlevelse. Det neste store målet for artisten er å gi ut album. Derfor går det mye tid til låtskriving denne høsten.

– Musikken følger meg, og jeg forandrer meg. Hvem jeg er og hva jeg liker. Da er det naturlig at også musikken min forandrer seg. Den vil likevel alltid bety noe og utløse følelser.