I 1960-årene forsvinner nesten tre hundre kommuner i Norge. Det er den største omleggingen i norsk lokalforvaltning siden 1830-tallet.

Tanken bak det kommunale hamskiftet er at det norske sosialdemokratiet skal bygges på en solid og ensartet lokal forvaltningsstruktur.

Siden 1946 har regjeringens «kommuneinndelingskomité» jobbet med å utforme landets nye kommunekart. Komiteen ledes av fylkesmann i Sogn og Fjordane, Nikolai Schei fra Førde.

Schei-komiteen blir ikke velsett over alt. Særlig i sammenslåingssaker er sinnene i kok. Komiteen betegnes som «åsgårdsreien som flyr over landet for å hevne seg på land og folk».

Byen trenger plass

I første omgang slipper Borgund-tilhengerne unna «vreden» fra oven. I 1962 konkluderer Schei-komiteen enstemmig med at Borgund og Ålesund bør fortsette som egne kommuner. Dette mot at Ålesund får byutvidelse i Borgund ved å innlemme deler av Hessa og Nørvøya.

Etterpå blir de to kommunene enige om å greie ut full sammenslåing. Utredningen gjøres av den siste sekretæren i Schei-komiteen, byråsjef Bjarne Sunde i Kommunaldepartementet.

Han er opprinnelig fra Sula. Sunde er ingen skrivebordsbyråkrat. Han ser stor nytte i befaringer og å høre på hva folk mener.

Konklusjonen er at Ålesund og Borgund bør slås sammen til én kommune. Ålesund som by trenger mer plass og de to kommunene danner sammen et naturlig administrasjonsområde.

(saken fortsetter under)

I tillegg vil distriktet under ett få større framgang om ressursene fra begge kommunene kan nyttes samla, heter det.

Våren 1964 vedtar Ålesund kommunestyre, mot én stemme, å gå for full sammenslåing. Høsten samme år går 20 av representantene i Borgund for sammenslåing, mens 21 stemmer imot.

I Ålesund hentes det fram et alternativt forslag om å utvide bygrensa inn til Vingårdskiftet (ved Moa). Men også dette avvises av flertallet innenfor bygrensa ved Nørvasundet.

På Sula, med sine nesten 6.000 innbyggere, er det stort flertall for at øya blir egen kommune, dersom sammenslåing Ålesund-Borgund blir aktuelt.

Både flertallet på fylkestinget og fylkesmannen mener full sammenslåing er det rette.

Etter synfaring og samråd med formannskapene i de to kommunene, lander også departementet på dette.

Og når Kong Olav ved kongelig resolusjon den 28. januar 1966 anbefaler sammenslåing av Ålesund bykommune og Borgund herredskommune, noe Stortinget senere samtykker i – så er saka avgjort.

Den første ordføreren

– Jeg tror ikke jeg har hørt noen si at de savner gamle Borgund kommune – eller gamle Ålesund for den saks skyld, sier Gustav Flisnes (89). Han ble den første ordføreren i nye Ålesund kommune, som så dagens lys den 1. januar 1968.

– Bortsett fra ei gruppe i Langevågen som ville at Sula skulle bli egen kommune, så fantes det ingen sterk kommune-identitet i Borgund.

Da hadde folk sterkere følelser for Emblem, Spjelkavika eller andre lokalmiljø de var knyttet til, mener han.

– Urbefolkningen i Borgund var snart i mindretall. Befolkningen som vokste og var mest aktiv, var for det meste utflyttede ålesundere, forteller Flisnes.

Bygutten fra Grensegata med bosted Flisneset i Borgund stemte selv imot sammenslåing.

Han var like mye ålesunder som borgundenser, og det var ingen motvilje mot Ålesund bak standpunktet. Flisnes mente bare at tida ikke var moden for sammenslåing – og at ekteskapet praktisk sett kom for tidlig.

Stor og tungdreven

I motsetning til den tette byen, så var Borgund et konglomerat av lokalsamfunn.

Den var den mest folkerike kommunen i Møre og Romsdal, men innbyggerne var fordelt på et område 25 ganger større enn Ålesund.

Borgund var stor og tungdreven, med dårlig utbygd felleskommunikasjon. Nesten hver bygd hadde sitt eget rutelag – og grendene ordnet seg mye selv. Mange ting burde vært gjort som kommunen ikke hadde råd til.

Den hadde nesten ikke teknisk etat. Lensmannen var den som så etter vegene og som ga pålegg når noe måtte ordnes. Og skolene slet voldsomt med å takle tilflyttingen fra Ålesund.

(saken fortsetter under)

Samtidig hadde byen kanskje enda større hastverk.

– Ålesund var en overfylt by uten egne arealer til å kunne gjøre noe særlig. Og byen var redd for å miste skatteinntekter ved at stadig flere ålesundere bosatte seg i Borgund, sier Flisnes.

– I Borgund var det 50–50 i kommunestyret, for eller imot sammenslåing. Men når du kom i ryggmargen på folk, så erkjente de at det måtte bli sammenslåing.

– Samtidig var det emosjonelt. og en redsel for språket og miljøet hos «demmaguttane» fra byen, forteller Flisnes.

Den nye ordføreren

Ved kommunevalget i september 1967 skulle velgerne i Ålesund og Borgund for første gang stemme for felles kommunestyre.

Venstre gjorde et godt valg. Partiet fikk 14 av 69 plasser i bystyret, og ble nest største gruppe etter Arbeiderpartiet.

På startmøtet etter valget, i Menighetshuset i Parkgata, skulle bystyret velge ordfører for nykommunen. Fylkesmann Sandene var møteleder.

(saken fortsetter under)

31 stemmer gikk til Gustav Flisnes (V), 26 til Jon Strømsheim (Ap) og 12 til Arne Birkevold (H).

– Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor akkurat jeg ble valgt til ordfører, sier Flisnes.

– Det var mange kjente og erfarne politikere i Ålesund og Borgund. Jeg var ung og hadde kun fire års erfaring fra kommunestyret, sier han. Om han egentlig hadde lyst på jobben er én ting. At han hadde vanskelig for å si nei, er en annen. Som 39-åring ble han en av de yngste ordførerne i Ålesund noen gang. Nå skulle borgundenseren fra byen styre nye Ålesund inn i framtiden.

Samarbeid ble avgjørende

Flisnes jobbet som kontrollveterinær i Næringsmiddelkontrollen og drev egen dyrlegepraksis. De fire årene hans i kommunestyret og formannskapet i Borgund må ha gjort inntrykk på flere.

I planleggingen av sammenslåingen ble han plassert i de viktigste utvalgene. Med seg som varaordfører fikk han Martin Korsbrekke, også han fra Venstre. Da ordførervalgene var gjort, og fylkesmannen hadde ønsket den nye kommunen lykke til, ga Gustav Flisnes følgende formaning foran det nye bystyret: «Startgrunnlaget for kommunen skulle være meget godt, både det gjelder menneskemateriell og næringsveger. Avgjørende for resultatene er om det lykkes å skape et godt samarbeid der alle legger seg i selen».

Og det gjorde den politiske ledelsen i nye Ålesund vitterlig. Listen over prosjekter som måtte gjennomføres var svært lang. Mye nødvendig byutvikling var blitt satt på vent i årevis – i et politisk klima der byfolka var redd for å tråkke naboen på tærne.

– I årene før sammenslåingen var det kun bygging av sjukehuset på Åse som var kommet i gang av store fellesprosjekt, forteller Flisnes.

(saken fortsetter under)

Jobbet dag og natt

Oppgavene for den nye kommunen var overveldende. Men det var også mulighetene. Det første året gikk mye arbeid med til planlegging. En ny generalplan (i dag kommuneplan) skulle legge grunnlaget, blant annet for utviklingen av Moa og så mye annet reguleringsarbeid.

Så måtte det lages detaljplaner, som i sin tur utløste prosjekter som presset på; klargjøring av nye boligfelt og industriareal, bygging av skoler, sykehjem, veger og fortau, parkeringsplasser, gatelysnett og idrettsanlegg.

Og når både vannverk, rådhus, avfallsanlegg, brannstasjon, musikkskole og gravplass trengtes samtidig, så måtte det telles hardt på kronene.

Den første tiden behandlet politikerne årlig over 2.000 saker som gjaldt utvikling av Ålesund.

– Jeg jobbet dag og natt, 20 timer i døgnet. Dette på halv stilling som ordfører, i tillegg til jobben som veterinær, hus, kone og unger. Det var ei travel tid, forteller gamleordføreren.

Han ledet byen i åtte år. Først fra 1972 ble ordførerjobben i Ålesund heil stilling.

Med hjelp av en dyktig administrasjon, ledet av rådmann Kristvik – og en ditto varaordfører i Korsbrekke ved sin side, fikk Flisnes sakene gjennom.

Fra Borgund var han blitt påvirket av den såkalte «borgundtonen» – et frittalende, jovialt og effektivt samarbeidsklima som spesielt parhestene Oddmund Sandvik (ordfører) og Johannes Aspehaug (rådmann) styrte etter.

I Ålesund var den politiske arbeidsformen mer høytidelig og formell, med mindre smil. Men også i arbeidsstil fant de politiske gruppene ut av det med hverandre, for den gode saks skyld.

– Det var et flott politisk samarbeid, og aldri noe spetakkel etter sammenslåingen. Det var stor vilje til å ta standpunkt og ingen prinsippryttere. Folk ville ha ting gjort. Min jobb var å megle og jobbe systematisk for samarbeid, forteller Flisnes.

Og det fikk han til.

– Vi fikk gjort fenomenalt mye. I de aller fleste sakene ble det til slutt enstemmighet, sier han.

Av saker han husker fra sammenslåingsperioden, var selve navnet på nykommunen det som skapte mest «spetakkel».

(saken fortsetter under)

– Borgund er beste navnet

– Borgund hadde vært det mest naturlige navnet på nye Ålesund, den gang som i dag, når fem kommuner slår seg sammen til en ny storkommune, mener historiker og forfatter Bjørn Jonson Dale fra Ålesund.

Han er sikker i sin sak om hvilket av navnene «Ålesund» og «Borgund» som historisk sett veier aller tyngst.

Byen Borgund var sagakjent, og det er ingen tvil om at den fantes senest på 900-tallet. På norrønt betyr da også navnet Borgund «en større by», forteller han.

Der Ålesund i 1860 fortsatt var en norsk småby, var Borgund anno 1349 en av de største byene i datidens Norge.

– Mens Ålesund er en nykomling, utgjorde Borgund en fjerdedel av Sunnmøre. Alle i Norge visste hvor Borgund var.

– I dag er bevisstheten om Borgunds betydning i ferd med å bli glemt, sier han.

– Nå er Borgund nesten ingenting, og omfatter kanskje bare det vi kaller Borgundgavlen eller Borgund prestegard, samt Sunnmøre museum, mener Dale.

Han var 17 år da Ålesund og Borgund ble slått sammen.

– Det gikk meg hus forbi, må jeg innrømme. Jeg kan ikke huske at dette var noen stor sak man diskuterte i familien eller på skolen, sier han.

Dale tror mange ålesundere i det tidligere Borgund, ikke minst de velstående og mektige familiene, først og fremst var glade over å få slippe nynorsken.

– Rikmannsfamiliene fra byen hatet nynorsk på Nørvasundskolen. Noe det ble slutt på da Ålesund overtok, sier Dale. Han mener borgundfolk flest ganske raskt fikk byidentitet etter sammenslåingen – da bortsett fra innbyggerne i Sula som i 1977 fikk sin egen kommune.

Det er nok bare snakk om tid før også Sula og Giske havner i bykommunen, mener både Gustav Flisnes og Bjørn Jonson Dale. I så fall vender de tilbake til den gamle storkommunen Borgund.

Kilder: Sunnmørsposten/Kommunal- og arbeidsdepartementet (St.prp. nr. 53 1965-66)/Byleksikon I (Harald Grytten/Sunnmørsposten Forlag 1997)/Store norske leksikon.