- Så mye?!

Hadde jeg drukket kaffe hadde den kanskje havnet i vrangen over påstanden fra førsteamanuensis Steinar Løve Ellefmo ved Institutt for geovitenskap og petroleum ved NTNU i Trondheim.

– 13 tonn mineraler i året – jeg aleine?!

– Ja, tenk på all forbrukerelektronikken i bilene våre, i datamaskinene; alle kablene og magnetene. Skal du ha vindmøller trenger du mye kobber til strømaggregat. Du trenger også mineraler i elbiler, papir eller softis. For eksempel.

– Men mineraler i papir og – softis?!

– Fra for eksempel mineralene ilmenitt eller rutil kan man utvinne et ikke-giftig (naturligvis) titandioksid-pigment. Dette brukes til å gjøre matvarer hvite – også softis.

Prøv å tenne på peisen med Elle

– Nedmalt marmor brukes som fyllstoff og bestrykningsmiddel i og på papir. Det bidrar til å gjøre papiret glatt og hvitt. Et bestrøket papir kan inneholde over 50 prosent med nedmalt marmor.

Prøv å tenne opp i peisen med magasiner og blader (Elle, Se og Hør, Illustrert vitenskap osv.). Fungerer det? Nei, selvfølgelig ikke fordi det er mest stein i papiret, forklarer Ellefmo og fortsetter:

– Det grønne skiftet gjør at vi må utvikle mer mineraler. Resirkulering i seg sjøl er ikke nok til å ta opp for etterspørselen etter mineraler som det grønne skiftet medfører.

Vi vil sannsynligvis fortsette med mineralutvinningen på land. Men vi trenger også utvinning i havet, sier Ellefmo.

Verdier for milliarder

– På havbunnen utenfor Spitsbergen, på 3000 meters dyp på Mohnsryggen, ligger det store forekomster av gull, sølv, kobber og sink. Dette er mineraler som utgjør verdier for milliarder av norske kroner, forteller direktør for havromsatsinga ved NTNU, professor Ingrid Schjølberg til et kobbel norske og utenlandske journalister som er samla i forbindelse med åpningen av nybygget ved Norsk Maritimt Kompetansesenter. Nyheten om mineralforekomstene får journalistene til å spisse ørene:

– Dette er internasjonalt farvann? vil en britisk journalist vite.

– Nei, forekomstene befinner seg innenfor norsk jurisdiksjon. På norsk kontinentalsokkel, svarer NTNU-direktøren.

Mange hensyn å ta

Hun sier aktører som Statoil, Kongsberg Maritime, DNV GL og andre har for lengst meldt sin interesse for gruvedrift på havbunnen.

– Jeg tror slik utvinning tidligst kan komme innen en femårsperiode, avhengig av at regelverk og havromskonsesjoner er kommet på plass, sier Schjølberg til Sunnmørsposten.

Hun viser til at det tok 20 år fra den første masteroppgaven om flytende naturgass (LNG) til Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest var en realitet.

– Dette er ikke bare avhengig av teknologi. Vi må ha med oss miljøaspektet også, påpeker hun.

– Her er mange hensyn som skal tas. Havrommet er også matfatet til en stadig økende verdensbefolkning.

Klima er en annen faktor. Miljøpåvirkningene viser seg først ved polområdene. Du ser iskanten beveger seg. Den har innvirkning på liv og et helt sirkulært hav. Du skal vite hva du gjør når du begynner å rote på havbunnen, sier Schjølberg.

Regner på lønnsomheten

De utenlandske journalistene får ikke noe umiddelbart svar på spørsmålet om lønnsomheten i mineralutvinning på havbunnen.

Trolig vil NTNU-direktøren kunne gi svar på dette om et par år. Først skal økonomer ved NTNU regne på det hele.

– Også andre steder i verden jobbes det for tilsvarende planer. Kleven holder på å bygge et svært diamantskip for operasjoner på havbunnen i Afrika.

Kanskje skal utvinning av metaller skje i havoverflata, slik tilfellet har vært med den tradisjonelle olje- og gassindustrien. Eller kanskje ikke.

Kanskje skal det handle om å finne navigasjonsmetoder som gjør at fartøy kan ta seg fram i ukjent territorium under vann, eller at det utvikles nye framdriftssystemer.

Eller at det rett og slett vil dreie seg om ny type mat fra havrommet som skal fø verdens stadig voksende befolkning.

Vi skal være i lufta, på havoverflata og under vann, fastslår NTNU direktøren.

Jobber på tvers

Med sine 40.000 studenter har NTNU hovedansvaret for teknisk utdannelse i Norge. Her utdannes 80 prosent av alle landets ingeniører, samt 90 prosent av alle doktorgrader innen teknologi i Norge, ifølge Schjølberg.

NTNU markerer seg med fire satsingsområder innen bærekraft, energi, havrom og helse, der universitetet skal jobbe på tvers av den ellers så fakultets- og instituttpregede universitetsverden.

Ved NTNU både i Trondheim og i Ålesund pågår det forskningsaktivitet der en ser på mange aspekter med mulig gruvedrift på havbunnen.

Forskerne trenger blant annet kunnskap om hvordan mineralene dannes, hvordan de skal finne dem og miljøproblemene knyttet til dette.

– Min jobb er å få oversikt over forekomstene, forklarer Ellefmo.

Går etter røyken

– Dypt nede på havbunnen finnes såkalte rykende skorsteiner som fungerer som markører for mineralforekomstene. For å finne forekomster av kobber, gull, sølv og sink må vi gå etter røyken.

Dette er vulkant landskap. Røyken skapes av varmt mineralholdig vann. På grunn av trykket kan vannet være på 350 grader og fremdeles være flytende.

Vannet løser opp mineraler i grunnen. Når vannet finner en kanal opp som danner en skorsteinsform vet vi at det finnes mineraler på bunnen rundt skorsteinen.

Av gull, sølv, kobber og sink, blir nok kobber det mest ettertrakta metallet i framtida. Og kobber er ikke noen Rema 1000 hyllevare, påpeker Ellefmo.

Han forteller det er store variasjoner fra «skorstein» til «skorstein». Det finnes også ulike måter å utvinne mineraler fra disse. Men uansett vil det bli en støvsky som må håndteres.

Mange om beinet

Norge er ikke aleine. Canadiske Nautilus Minerals er blant dem som er kommet langt med tanke på gruvedrift på havbunnen.

De operer på Papa Ny-Guinea og har utviklet store maskiner på 200 tonn som kjører på havbunnen og knuser malm som samles opp og transporteres videre. De snakker om å starte produksjon i 2018.

– Når har vi norsk mineralutvinning på havbunnen, Ellefmo?

– Jeg tror at det er såpass langt fram for drift i norsk farvann at jeg tror det kommer til å skje først i internasjonalt farvann. Men det avhenger av ditt og mitt behov, sier han med tanke på vårt forbruk i det daglige.

– Å knuse stein nede på havbunnen som må fraktes vertikalt opp til et ventende skip, en transport på tre kilometer, er ikke uten utfordringer, påpeker han og forteller at også Japan er kommet langt på dette området. De hadde en pilottest i høst der de også transporterte malmen vertikalt, forteller han.

Lærer av gammel gruvedrift

– Vi jobber med brytningssystemene; hvordan de skal styres og kontrolleres.

Vi skal også begynne å se på hvordan skipet skal se ut og hva det skal gjøre når det venter på malmen.

Og vi ser på elementer knyttet til hvordan malmen skal videreforedles.

I Røros og på Løkken har vi hatt store gruveforekomster av kobber. Spørsmålet er om vi kan bearbeide malmen på samme måte som vi har gjort på Røros. Selvfølgelig har det skjedd ting, men grunnprinsippene kan være de samme.

Vi utreder dette nå om vi skal og vil gjøre dette. Her er også et internasjonalt lovverk som må på plass når det gjelder gruvedrift på havbunnen, påpeker Ellefmo.

Ingen har fått det til ennå

– Vi har et stort prosjekt på det opp mot prosjektet i Trondheim. Vi jobber med hvordan få massene opp fra havbunnen til skipet ved lavt energiforbruk. Det er ikke enkelt når det er snakk om 3000 meters dyp, forteller professor og instituttleder Hans Petter Hildre, ved Institutt for havromsoperasjoner og byggteknikk ved NTNU i Ålesund.

– De båtene vi har sett i forbindelse med gruvedrift på havbunnen er diamantbåter, som opererer inne på grunnene, på sanddynene på under hundre meters dyp.

Gruvedrift ned på havbunnen etter mineraler skjer nede på 2500–3000 meters havdyp. Ingen har klart å finne ut hvordan en skal få mineralene opp fra havbunnen på en lønnsom måte. Det krever vanvittig med energi, forklarer han.

– Vi jobber med lignende teknologi som stigerørene som brukes i oljeindustrien og ser om vi får det til. Men her ligger den uløste gåta.

Når det gjelder prosjekt for å få ut mineraler på havbunnen har man de siste 15–20 årene sagt at vi begynner om et par år.

Men her ligger beklageligvis noen uløste gåter. Det er ikke lett, sier Hildre.

Digitalt havrom gir fasiten

– Sjøoppmåling av havet, å lage kart av havbunnen, vil bli en viktig oppgave i all bruk av havet, også med tanke på gruvedrift på store havdyp, konstaterer daglig leder for Runde Miljøsenter Nils-Roar Hareide.

– Kunnskapen om sjøkartlegging er også viktig å tilegne seg i vårt miljø. Fordi det er sentralt for videre utvikling av havrommet, tilføyer han.

Sammen med Hildre leder Hareide prosjektet som gjør Breisundet til et digitalt havrom. Dette blir et testområde med masse informasjon alle kan nyttiggjøre seg av.

– At vi har høyoppløselige kart av havbunnen i området og har lov til å vise dem er også en viktig forutsetning for at dette skal bli et viktig område. For her kan du teste om du måler rett. Fordi vi har en fasit kan vi teste ut nye områder for kartlegging av havbunnen. Vi kan teste ut nye instrumenter, nye typer farkoster og nye måter å gjøre ting på. Det tror jeg det vil bli masse innovasjon og nye produkter av framover i tid, sier de to.